Kirkeretten

Kan. 232 – Det er Kirkens plikt og dens egen og eksklusive rett å lære opp de som uttas til de geistlige tjenester.

Kan. 233 –

1. §1. Plikten til å fremme kallene, slik at det kan blir sørget tilstrekkelig for behovene for geistlig tjeneste i hele Kirken, påhviler det kristne fellesskap som helhet; denne plikt påligger spesielt de kristne familier, oppdragerne og på særskilt vis prestene, særlig sogneprestene. Diøcesanbiskopene som det fremfor alt tilligger å ta ansvar for at kallene fremmes, skal undervise det folk som er dem overdratt, om den geistlige tjenestes betydning og om behovet for tjenere i Kirken, og de må få i stand og understøtte tiltak for å fremme kallene, særlig ved verker innrettet for dette.
2. §2. I tillegg må prestene, men særlig diøcesanbiskopene legge vekt på at menn i moden alder som anser seg som kallet til de geistlige tjenester, klokelig blir hjulpet ved ord og gjerning og på behørig vis forberedt.

Kan. 234 –

1. §1. Hvor juniorseminarer eller andre institutter av det slag eksisterer, bør de tas vare på og fremmes; i disse sørges det jo for – med det resultat at kallene blir fremmet – at en særskilt religiøs formasjon blir formidlet sammen med den humanistiske og naturvitenskapelige opplæring; ja, hvor diøcesanbiskopen vurderer at det er å anbefale, bør han t.o.m. legge til rette for opprettelse av juniorseminar eller lignende institutt.
2. §2. Med mindre omstendighetene i bestemte tilfeller tilsier noe annet, må unge som har i sinne å sikte opp mot prestedømmet, rustes med den humanistiske og naturvitenskapelige utdannelse som de unge i vedkommendes område forberedes med for å gjennomføre høyere studier.

Kan. 235 –

1. §1. Unge som har som intensjon å nå frem til prestedømmet, bør med tanke på en høvelig åndelig formasjon og på de særegne oppgaver opplæres i et presteseminar hele formasjonstiden eller dersom omstendighetene etter diøcesanbiskopens vurdering fordrer det, i det minste fire år.
2. §2. De som legitimt holder til utenfor seminaret, må av diøcesanbiskopen anbefales en from og skikket prest som må føre tilsyn med at de med omhu oppfostres til det åndelige liv og til disiplinen.

Kan. 236 – De som aspirerer mot det permanente diakonat, må i overensstemmelse med bispekonferansens forskrifter formes til å nære det åndelige liv og opplæres til på riktig måte å fylle de særegne oppgaver ut fra denne ordinasjon:

1. 1° idet de unge i det minste i tre år oppholder seg i et særskilt hus med mindre diøcesanbiskopen ut fra tungtveiende hensyn fastsetter noe annet;
2. 2° for menn med alderens modenhet – sølibatære eller gifte – ved at dette strekker seg over tre år ut fra en plan som også er fastlagt av vedkommende bispekonferanse.

Kan. 237 –

1. §1. I de enkelte bispedømmer bør det hvor det lar seg gjøre og er å anbefale, være et presteseminar; ellers bør seminarister som forbereder seg til de geistlige tjenester, betros et annet seminar eller det må opprettes et interdiøcesant seminar.
2. §2. Et interdiøcesant seminar må ikke opprettes med mindre man først har fått bekreftelse fra Den apostoliske stol, så vel til opprettelsen av selve seminaret som av dets statutter; det må da opprettes av bispekonferansen dersom det handler om et seminar for hele dens territorium, ellers av de angjeldende biskoper.

Kan. 238 –

1. §1. Et rettmessig opprettet seminar innehar ut fra selve den gjeldende rett status som juridisk person i Kirken.
2. §2. I alle forretningsforhold personifiserer seminarets rektor dette med mindre kompetent myndighet for bestemte forretninger har fastsatt noe annet.

Kan. 239 –

1. §1. I ethvert seminar må det være en rektor som står i spissen for dette, samt en viserektor dersom situasjonen skulle tilsi det, en økonom og dersom seminaristene studerer i selve seminaret, også lærere til å formidle de forskjellige disipliner, velordnet fordelt dem imellom.
2. §2. I ethvert seminar må det finnes i det minste én spiritual – uten at det rører ved friheten for seminaristene til å henvende seg til andre prester som av biskopen er uttatt til dette oppdrag.
3. §3. Seminarets statutter må trekke opp retningslinjer for hvordan de øvrige ledere, lærerne, ja, t.o.m. seminaristene selv får ta del i det som er rektors ansvar, særlig for å opprettholde disiplinen.

Kan. 240 –

1. §1. Utenom de ordinære skriftefedre bør regelmessig andre skriftefedre komme til seminaret, og det bør alltid stå åpent for seminaristene – idet seminarets disiplin jo står urokket – å henvende seg til en hvilken som helst skriftefar, enten i seminaret eller utenfor dette.
2. §2. Når det skal fattes avgjørelser der seminarister gis adgang til ordinasjoner eller ekskluderes fra seminaret, kan det aldri innhentes votum fra spiritualen eller skriftefedrene.

Kan. 241 –

1. §1. Av diøcesanbiskopen skal bare slike gis adgang til presteseminaret som – under hensyntagen til deres menneskelige og moralske, åndelige og intellektuelle talenter, deres fysiske og psykiske helbred, foruten rett vilje – anses som habile til varig å vie seg til de geistlige tjenester.
2. §2. Før de opptas, skal de fremlegge dokumenter om mottatt dåp og konfirmasjon og om annet som kreves i overensstemmelse med forskriftene i planen for presteopplæring.
3. §3. Dersom det handler om å gi slike adgang som er blitt ekskludert fra et annet seminar eller ordensinstitutt, kreves det dertil attest fra den respektive superior, særlig om grunnene til deres eksklusjon eller uttreden.

Kan. 242 –

1. §1. I de enkelte land må det være en plan for presteopplæring som – jo under hensyntagen til bestemmelser utstedt av Kirkens øverste myndighet – fastsettes av bispekonferansen og bekreftes av Den hellige stol og som tillempes nye omstendigheter, likeledes etter å være bekreftet av Den hellige stol; i denne fastlegges de høyeste prinsipper for formidling av opplæring i seminar og generelle bestemmelser tilpasset de pastorale behov i enhver region eller provins.
2. §2. Bestemmelsene i planen omtalt i § 1 må overholdes i alle seminarer, så vel de diøcesane som de interdiøcesane.

Kan. 243 – I tillegg må ethvert seminar ha et eget reglement godkjent av diøcesanbiskopen eller dersom det handler om et interdiøcesant seminar, av de angjeldende biskoper; i dette tillempes bestemmelsene i planen for presteopplæring til de lokale omstendigheter, og særlig bestemmes de punkter i disiplinen nærmere som sikter inn på seminaristenes daglige liv og på hele seminarets orden.

Kan. 244 – Seminaristenes åndelige formasjon og faglige opplæring i seminaret må settes sammen harmonisk og innrettes på at de i henhold til den enkeltes anlegg erverver sammen med behørig menneskelig modenhet Evangeliets ånd og et tett forhold til Kristus.

Kan. 245 –

1. §1. Gjennom den åndelige formasjon må seminaristene gjøres skikket til fruktbart å utøve den pastorale tjeneste og oppfostres til misjonsånd, idet de lærer at den tjeneste som alltid er fullført i levende tro og i kjærlighet, bidrar til egen helliggjørelse; likeledes må de lære å utvikle de dyder som er av betydning i menneskenes forpliktende fellesskap, og da slik at de kan nå frem til et godt samspill mellom de menneskelige og de overnaturlige verdier.
2. §2. Seminaristene må fostres slik at de fylt av kjærlighet til Kristi Kirke bindes med en ydmyk og barnlig kjærlighet til Den romerske pave, Peters etterfølger, at de holder fast ved sin egen biskop som trofaste medarbeidere og at de yter sitt til den samlede innsats sammen med medbrødre; gjennom felleslivet i seminaret og gjennom relasjonen til de andre fremdyrket ved vennskap og samhold må de forberedes til broderlig enhet med det diøcesanpresbyterium i hvis tjeneste for Kirken de skal være partnere.

Kan. 246 –

1. §1. Eukaristifeiringen må være sentrum i hele seminarlivet slik at seminaristene daglig som delaktige i selve Kristi kjærlighet øser fra denne særdeles rike kilde særlig den sjelelige styrke for det apostoliske arbeid og for deres åndelige liv.
2. §2. De må oppfostres til feiring av tidebønnsliturgien der Guds tjenere ber til Gud i Kirkens navn for hele det folk som er dem overdratt, ja, for hele verden.
3. §3. Dyrkelsen av den salige Jomfru Maria, også gjennom rosenkransen, betraktende bønn og andre fromhetsøvelser, må fremmes slik at seminaristene derved kan erverve en bønnens ånd og tilegne seg styrke i deres kall.
4. §4. Seminaristene må vende seg til hyppig å gå til botens sakrament, og det anbefales at enhver har en fritt valgt veileder for sitt åndelige liv som han fortrolig kan åpne samvittigheten for.
5. §5. Hvert år må seminaristene trekke seg tilbake for åndelige øvelser.

Kan. 247 –

1. §1. For å bli bevart i den sølibatære stand må de forberedes ved en passende oppdragelse og de må lære å holde standen i ære som en særskilt gave fra Gud.
2. §2. Seminaristene må på behørig vis gjøres klar over pliktene og byrdene som er særegne for Kirkens geistlige tjenere, og ingen av prestelivets vanskeligheter må forties.

Kan. 248 – Den faglige opplæring som formidles, må sikte inn på at seminaristene sammen med en generell kultur overensstemmende med behovene ut fra sted og tid erverver seg vid og solid lærdom i de sakrale disipliner slik at de klarer å forkynne Evangeliets lære – hvorpå deres egen tro er grunnfestet og hvorav den næres – for menneskene egnet for vår tid og tillempet deres forståelseshorisont.

Kan. 249 – Ved planen for presteopplæring må det sørges for at seminaristene ikke bare blir nøye undervist i nasjonalspråket, men også forstår latin godt foruten at de får passende kjennskap til andre språk så langt innsikt i disse synes nødvendig eller nyttig for deres formasjon eller for å utøve den pastorale tjeneste.

Kan. 250 – De filosofiske og teologiske studier som innrettes i selve seminaret, kan gjennomføres etter hverandre eller samkjørt i henhold til planen for presteopplæring; de må i det minste omfatte en full seksårsperiode, og da slik at tiden man vier seg til de filosofiske disipliner er å likestille med en uavkortet toårsperiode, men til de teologiske studier en uavkortet fireårsperiode.

Kan. 251 – Den filosofiske opplæring som nødvendigvis må være basert på det tidløst gyldige filosofiske arvegods og som også må holde tanken festet på tidens fremadskridende filosofiske forskning, må formidles slik at seminaristenes menneskelige formasjon fullstendiggjøres, sinnets skarphet skjerpes og den gjør dem særlig egnet til å gjennomføre de teologiske studier.

Kan. 252 –

1. §1. Den teologiske opplæring – i troens lys, under læreembetets førelse – må formidles slik at seminaristene lærer å kjenne den fulle og hele katolske lære, basert på den guddommelige åpenbaring, at de gjør den til næring for eget åndelige liv og at de klarer å forkynne og verge den på riktig måte når de utøver sin tjeneste.
2. §2. Med særskilt omhyggelighet må seminaristene læres opp i Den hellige skrift slik at de erverver seg oversikt over hele Den hellige skrift.
3. §3. Forelesninger må holdes i dogmatisk teologi – alltid basert på Guds skrevne ord sammen med den hellige tradisjon; ved hjelp av disse bør seminaristene lære å trenge dypere inn i frelsens mysterier, særlig med den hl. Thomas som lærer –; og likeledes forelesninger i moral- og pastoralteologi, i kanonisk rett, liturgikk og kirkehistorie foruten i andre hjelpe- og spesialdisipliner, i samsvar med det som er bestemt i forskriftene i planen for presteopplæring.

Kan. 253 –

1. §1. Til læreroppdrag i de filosofiske, teologiske og juridiske disipliner må av den eller de angjeldende biskoper, bare slike utnevnes som frembyr seg ved sine dyder og som har skaffet seg en doktor- eller lisensiatgrad ved et universitet eller fakultet anerkjent av Den hellige stol.
2. §2. Man må sørge for at forskjellige lærere i tilsvarende antall utnevnes til å undervise i Den hellige skrift, dogmatisk teologi, moralteologi, liturgikk, filosofi, kanonisk rett, kirkehistorie og de andre disipliner som må formidles etter sin egen metode.
3. §3. En lærer som alvorlig svikter sitt oppdrag, må avskjediges av myndigheten omtalt i § 1.

Kan. 254 –

1. §1. Ved formidlingen av disiplinene må lærerne stadig legge vekt på den intime enhet og harmoni i hele troslæren slik at seminaristene kan erfare at de lærer en eneste vitenskap; for bedre å få til dette må det i seminaret være en som leder den totale innretning av studiene.
2. §2. Seminaristene skal undervises slik at de også selv blir habile til å granske spørsmålsstillinger ved egne gode forskningsprosjekter og ved vitenskapelig metode; det bør derfor holdes øvelser der seminaristene under lærernes ledelse ved eget arbeid lærer å gjennomføre visse studier.

Kan. 255 – Selv når formasjonen som helhet av seminaristene i seminaret forfølger et pastoralt formål, må det sammesteds innrettes en strikt pastoral opplæring der seminaristene kan lære prinsippene og ferdighetene som berører utøvelsen av tjenesten med å undervise, helliggjøre og styre Guds folk, også under hensyntagen til behovene ut fra sted og tid.

Kan. 256 –

1. §1. Seminaristene må omhyggelig instrueres om de ting som på særskilt vis sikter inn på den geistlige tjeneste, særlig i det å utøve den kateketiske og homiletiske kunst, i det å feire gudstjeneste og på en særskilt måte sakramentene, i det å ha samkvem med mennesker, også ikke-katolikker og ikke-troende, i det å administrere et sogn og i det å fylle de øvrige oppdrag.
2. §2. Seminaristene må undervises om behovene i Kirken som helhet slik at de begynner å gjøre seg møye for å fremme kallene, for misjonsspørsmålene, foruten for de økumeniske og de andre mer påtrengende behov, også de sosiale.

Kan. 257 –

1. §1. I opplæringen av seminaristene må det slik sørges for at de ikke bare begynner å gjøre seg møye for den partikularkirke i hvis tjeneste de inkardineres, men også for Kirken som helhet, og at de gjør seg beredt til å stille seg til disposisjon for de partikularkirker der et alvorlig behov gjør det påtrengende.
2. §2. Diøcesanbiskopen må sørge for at de klerikere som har som intensjon å flytte over fra egen partikularkirke til en partikularkirke i et annet område, blir godt forberedt til å utøve geistlig tjeneste der, nemlig ved at de både lærer områdets språk og får forståelse for dets institusjoner, sosiale vilkår, skikker og sedvaner.

Kan. 258 – For at seminaristene også ved gjerning skal lære kunsten å utøve apostolatet, bør de under studieløpet, men særlig i ferietiden ved hensiktsmessige øvelser som må bestemmes ut fra ordinarius’ vurdering, føres inn i den pastorale praksis, alltid under ledelse av en kyndig prest og tilpasset seminaristenes alder og de stedlige vilkår.

Kan. 259 –

1. §1. Det tilkommer diøcesanbiskopen – eller dersom det handler om et interdiøcesant seminar, de angjeldende biskoper – å dekretere vedrørende det som sikter inn på seminarets overordnede styring og forvaltning.
2. §2. Diøcesanbiskopen – eller dersom det handler om et interdiøcesant seminar, de angjeldende biskoper – må selv hyppig besøke seminaret, føre tilsyn med formasjonen av deres seminarister foruten med den filosofiske og teologiske opplæring som der formidles, og skaffe seg kjennskap til seminaristenes kall, karakter, fromhet og fremskritt, fremfor alt med henblikk på å meddele de geistlige ordinasjoner.

Kan. 260 – Alle skal når de fyller egne oppdrag, rette seg etter rektor som det tilligger å sørge for den daglige ledelse av seminaret, jo i samsvar med det som er bestemt i planen for presteopplæring og i seminarets reglement.

Kan. 261 –

1. §1. Seminarets rektor og likeledes – under hans myndighet – lederne og lærerne må for sine deler sørge for at seminaristene på det nøyaktigste overholder det som er bestemt ved planen for presteopplæring, foruten ved forskriftene i seminarets reglement.
2. §2. Seminarets rektor og studieleder må med omhu følge opp at lærerne utfører sine oppdrag på riktig måte i overensstemmelse med forskriftene i planen for presteopplæring og i seminarets reglement.

Kan. 262 – Seminaret må være eksempt fra styringen av sognet, således: For alle som befinner seg i seminaret, utfører seminarets rektor eller hans delegerte oppgaven som sogneprest, unntatt forhold som har med ekteskap å gjøre og idet forskriften i kan. 985 dog står fast.

Kan. 263 – Diøcesanbiskopen skal – eller dersom det handler om et interdiøcesant seminar, de angjeldende biskoper, for den del som er bestemt av dem i samråd – sørge for at det blir truffet tiltak for etablering og bevarelse av seminar, for seminaristenes underhold foruten for lærernes godtgjørelse og seminarets andre behov.

Kan. 264 –

1. §1. For å treffe tiltak for seminarets behov kan biskopen utenom kollekten omtalt i kan. 1266 pålegge skatt i bispedømmet.
2. §2. Samtlige kirkelige juridiske personer, også private, som har sete i bispedømmet, faller under beskatningen til fordel for seminaret – med mindre de understøttes ved almisser alene eller ved det at det i dem for øyeblikket finnes et kollegium for elever eller undervisningspersonell for å fremme det allmenne vel i Kirken –; beskatning på denne måte skal være generell, forholdsmessig i forhold til deres inntekter som faller under den, og nærmere bestemt i henhold til seminarets behov.

Kan. 265 – Enhver kleriker må nødvendigvis være inkardinert enten i en partikularkirke eller et personalprelatur eller i et institutt for gudviet liv eller et selskap utrustet med inkardinasjonsfullmakt, eller eventuelt i et offentlig klerikalt selskap som har fått den samme fullmakt fra Den apostoliske stol – slik at det på ingen måte gis rom for klerikere uten et overhode, dvs. for vaganter.

Kan. 266 –

1. §1. Ved mottagelse av diakonatet blir man kleriker og inkardineres i den partikularkirke eller det personalprelatur til hvis tjeneste man er befordret.
2. §2. Et professmedlem i et ordensinstitutt med evige ordensløfter eller et definitivt innlemmet medlem i et klerikalt selskap for apostolisk liv inkardineres ved mottagelse av diakonatet som kleriker i dette institutt eller selskap med mindre det gjelder selskaper der konstitusjonene sier noe annet.
3. §3. Et medlem av et sekularinstitutt inkardineres ved mottagelse av diakonatet i den partikularkirke til hvis tjeneste han er befordret med mindre han i kraft av innvilgning fra Den apostoliske stol inkardineres i selve instituttet.

Kan. 267 –

1. §1. For at en kleriker som allerede er inkardinert, gyldig kan inkardineres i en annen partikularkirke, skal han fra diøcesanbiskopen skaffe til veie et ekskardinasjonsskriv underskrevet av denne; og likeens fra diøcesanbiskopen for den partikularkirke der han ønsker å inkardineres, et inkardinasjonsskriv underskrevet av denne.
2. §2. Ekskardinasjon som slik er innvilget, får ikke virkning med mindre inkardinasjon er oppnådd i en annen partikularkirke.

Kan. 268 –

1. §1. En kleriker som rettmessig har flyttet over fra egen partikularkirke til en annen, inkardineres ut fra selve den gjeldende rett i sistnevnte partikularkirke når en femårsperiode er gått dersom han skriftlig har gjort et slikt ønske klart overfor så vel diøcesanbiskopen i det gjestede bispedømme som egen diøcesanbiskop og ingen av disse innen fire måneder fra mottagelse av skrivet skriftlig har bestridt dette.
2. §2. Ved evig eller definitiv opptagelse i et institutt for gudviet liv eller i et selskap for apostolisk liv ekskardineres den kleriker fra egen partikularkirke som i samsvar med det som er bestemt i kan. 266, § 2, inkardineres i det samme institutt eller selskap.

Kan. 269 – Diøcesanbiskopen må ikke skride til inkardinasjon av en kleriker med mindre:

1. 1° hans partikularkirkes behov eller nytte fordrer det, og det idet gjeldende retts forskrifter med henblikk på anstendig underhold av klerikerne står urokket;
2. 2° det ut fra et rettmessig dokument er på det rene for ham med innvilget ekskardinasjon, og han dertil fra den ekskardinerende diøcesanbiskop har fått – i all hemmelighet dersom situasjonen skulle gjøre det aktuelt – opportune vitnesbyrd om klerikerens liv, moral og studier;
3. 3° klerikeren skriftlig har erklært overfor den samme diøcesanbiskop sin vilje til å vie seg til den nye partikularkirkes tjeneste i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 270 – Ekskardinasjon kan lovlig bare innvilges av berettiget grunner, så som Kirkens nytte eller klerikerens eget beste; men det kan ikke nektes med mindre det foreligger tungtveiende grunner for det; en kleriker som derav betrakter seg som belastet og som har funnet en biskop som vil ta imot ham, har endog lov til å klage mot avgjørelsen.

Kan. 271 –

1. §1. Utenom ved tilfelle av virkelig behov i egen partikularkirke må diøcesanbiskopen ikke nekte klerikere overflyttingstillatelse som han vet er beredt og bedømmer som egnet til det, og som søker seg til områder som lider under alvorlig klerusmangel, for der å skulle utføre geistlig tjeneste; han må se til at disse klerikeres retter og plikter blir støttet opp ved en skriftlig avtale med stedets diøcesanbiskop dit de søker seg.
2. §2. Diøcesanbiskopen kan innvilge sine klerikere tillatelse til å flytte over til en annen partikularkirke for et forhåndsbestemt tidsrom som også kan fornyes flere ganger, dog så at disse klerikere forblir inkardinert i egen partikularkirke, og at de innehar alle rettigheter i denne når de vender tilbake, som de ville hatt dersom de hadde viet seg til geistlig tjeneste i denne.
3. §3. En kleriker som rettmessig går over til en annen partikularkirke, men forblir inkardinert i egen partikularkirke, kan av en berettiget grunn tilbakekalles av egen diøcesanbiskop, dog utelukkende når avtaler inngått med den andre biskop og naturlig rimelighet overholdes; likeens – under overholdelse av de samme vilkår – kan diøcesanbiskopen for den andre partikularkirke av en berettiget grunn nekte denne kleriker tillatelse til videre tilhold på hans territorium.

Kan. 272 – En diøcesanadministrator kan ikke innvilge ekskardinasjon og inkardinasjon og heller ikke tillatelse til å flytte over til en annen partikularkirke med mindre det skjer etter bispesetets vakanse i ett år og med konsultorkollegiets samtykke.

Kan. 273 – Det påligger klerikerne en spesiell forpliktelse til å vise paven og enhver sin ordinarius respekt og lydighet.

Kan. 274 –

1. §1. Alene klerikere kan oppnå embeter til hvis utøvelse det kreves myndighet i medhold av ordinasjon eller kirkelig styringsmyndighet.
2. §2. Med mindre de er unnskyldt ved legitim hindring, påligger det klerikerne å ta imot og trofast oppfylle oppdrag som overdras dem fra deres ordinarius.

Kan. 275 –

1. §1. Da jo alle klerikere virker sammen på et eneste verk, nemlig Kristi legemes oppbyggelse, må de være forenet seg imellom med brorskapets og bønnens bånd og de må strebe etter samarbeid seg imellom i henhold til partikularrettens forskrifter.
2. §2. Klerikerne må anerkjenne og fremme den sendelse som legfolket – hver enkelt på sin måte – utøver i Kirken og i verden.

Kan. 276 –

1. §1. Da jo klerikerne ved mottagelse av ordinasjonen er viet til Gud på et nytt grunnlag og jo er forvaltere av Guds mysterier til tjeneste for hans folk, påligger det dem med særskilt ettertrykk i deres livsførsel å etterstrebe hellighet.
2. §2. For å kunne forfølge denne fullkommenhet:
   1. 1° må de fremfor alt trofast og utrettelig oppfylle den pastorale tjenestes plikter;
   2. 2° må de nære sitt åndelige liv fra Den hellige skrifts og Eukaristiens tofoldige bord; prestene innbys derfor innstendig til å frembære det eukaristiske offer daglig og diakonene til daglig å ta del i frembærelsen av dette;
   3. 3° påligger det prestene foruten de diakoner som aspirerer mot presbyteratet, forpliktelse til daglig å gjennomføre tidebønnsliturgien i overensstemmelse med deres egne og godkjente liturgiske bøker; de permanente diakoner gjennomfører den del av den som er fastlagt av bispekonferansen;
   4. 4° påligger det dem likeens å trekke seg tilbake for åndelig retrett i henhold til partikularrettens forskrifter;
   5. 5° oppmuntres de inderlig til regelmessig å holde betraktende bønn, til hyppig å gå til botens sakrament, til å dyrke Jomfruen Guds Mor med særlig ærbødighet og til å bruke andre alminnelige og særskilte helliggjørelsesmidler.

Kan. 277 –

1. §1. Det påligger klerikerne forpliktelse til å overholde fullkommen og livsvarig avholdenhet for himmelrikets skyld, og derfor bindes de til sølibatet som er en særskilt Guds gave som gjør at de geistlige tjenere med udelt hjerte lettere kan holde fast ved Kristus og friere har mulighet til å vie seg til tjeneste for Gud og mennesker.
2. §2. Med behørig klokskap må klerikerne opptre msammen med personer hvis omgang kan utgjøre en fare mht. deres forpliktelse til å overholde avholdenhet eller kan lede til anstøt for de troende.
3. §3. Det tilkommer diøcesanbiskopen å fastsette mer inngående bestemmelser om dette og foreta vurdering om iakttagelsen av denne forpliktelse i enkelttilfeller.

Kan. 278 –

1. §1. For sekularklerikerne er det en rett å forene seg med andre for å forfølge formål samsvarende med klerikerstanden.
2. §2. Sekularklerikerne må særlig skatte høyt de foreninger hvis statutter er overprøvd av kompetent myndighet og som gjennom en god og på vanlig måte approbert livsorden og gjennom broderlig støtte fremmer deres hellighet i utøvelsen av tjenesten og er til gunst for enheten klerikerne imellom og med egen biskop.
3. §3. Klerikerne må avstå fra å etablere eller delta i foreninger hvis formål eller virksomhet ikke kan holdes sammen med klerikerstandens egne forpliktelser eller som kan hemme den omhyggelige oppfyllelse av oppdrag som er dem overdratt av kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 279 –

1. §1. Klerikerne må fortsette de sakrale studier, også etter å ha mottatt prestedømmet; de må jakte på den solide lære grunnfestet i Den hellige skrift, overlevert av de store lærere og allment mottatt av Kirken, slik den er bestemt særlig i dokumentene fra konsilene og de romerske paver; samtidig må de unnvike nye profane uttrykksmåter og pseudovitenskap.
2. §2. Prestene må i henhold til det som er foreskrevet i partikularretten, slutte opp om pastoralteologiske forelesninger som arrangeres for dem etter presteordinasjonen; til tider fastsatt av den samme rett må de også være med ved andre forelesninger, teologiske møter eller konferanser som gir dem anledning til å erverve en mer inngående kjennskap til de sakrale vitenskaper og pastorale metoder.
3. §3. De bør også strebe etter kjennskap til andre vitenskaper, særlig de med forbindelse til de sakrale vitenskaper, og hovedsakelig for så vidt som det bidrar til utøvelsen av den pastorale tjeneste.

Kan. 280 – Klerikerne anbefales sterkt noe av skikken med fellesliv; hvor det forefinnes, blir det å opprettholde for så vidt som det lar seg gjøre.

Kan. 281 –

1. §1. Klerikere som vier seg til kirkelig tjeneste, fortjener en godtgjørelse som samsvarer med deres stilling med tanke på så vel selve oppdragets natur som levevilkårene mht. sted og tid, slik at de kan sørge for sine livsbehov foruten for et rimelig vederlag til dem hvis tjeneste de trenger.
2. §2. Likeledes må man treffe tiltak for at de kan ha glede av en sosial bistand som legger godt til rette for deres behov dersom de skulle komme til å lide under sykdom, invaliditet eller høy alder.
3. §3. Gifte diakoner som fullt ut hengir seg til kirkelig tjeneste, fortjener en godtgjørelse som gjør at de kan sørge for underhold av seg og sin familie; men de som får godtgjørelse for et borgerlig yrke som de utøver eller har utøvd, må fra inntektene derav sørge for sine og sin families behov.

Kan. 282 –

1. §1. Klerikere må føre en enkel livsstil og avstå fra alt som smaker av forfengelighet.
2. §2. Verdier som tilflyter dem i anledning utøvelsen av et kirkelig embete og som er til overs etter at det fra disse er sørget for anstendig underhold og for oppfyllelse av alle egne standsplikter, bør de ha som vilje å anvende til beste for Kirken og på karitativ innsats.

Kan. 283 –

1. §1. Selv når klerikere ikke innehar et embete med residensplikt, må de likevel ikke forlate sitt bispedømme for en nevneverdig tid – som må bestemmes nærmere i partikularretten – uten egen ordinarius’ i det minste formodede tillatelse.
2. §2. Men det tilkommer dem årlig å kunne glede seg over behørig og tilstrekkelig tid til ferie – ut fra det som er nærmere bestemt i den universelle rett eller i partikularretten.

Kan. 284 – Klerikerne må bære en kirkelig drakt som sømmer seg for dem – i henhold til bestemmelser utgitt av bispekonferansen og de legitime stedlige sedvaner.

Kan. 285 –

1. §1. Klerikerne må helt og holdent avstå fra alt som ikke sømmer seg for deres stand, i henhold til partikularrettens forskrifter.
2. §2. Klerikerne må unngå det som er klerikerstanden fremmed, selv når det ikke er usømmelig.
3. §3. Det er for klerikerne forbudt å ta på seg offentlige oppgaver som medfører deltagelse i utøvelsen av borgerlig myndighet.
4. §4. Uten tillatelse fra sin ordinarius må de ikke gå inn i forretningsførsel mht. verdier tilhørende legfolk eller i sekulære oppgaver som medfører forpliktelse til å avlegge regnskap; de forbys å kausjonere – også med deres egne verdier – uten å ha konsultert egen ordinarius; likeledes må de avstå fra å underskrive veksler der man jo tar på seg forpliktelse til å betale penger uten at noen grunn blir angitt.

Kan. 286 – Klerikerne forbys – personlig eller gjennom andre, til egen eller til andres nytte – å utøve forretningsvirksomhet eller handel med mindre det skjer etter tillatelse fra rettmessig kirkelige myndighet.

Kan. 287 –

1. §1. Klerikerne må alltid så mye som overhodet mulig anspore til fred og harmoni basert på å overholde rettferdighet menneskene imellom.
2. §2. De må ikke ta aktivt del i politiske partier eller i å lede fagforeninger med mindre dette etter kompetent kirkelig myndighets vurdering er påkrevd for å verge Kirkens rettigheter eller for å fremme det allmenne vel.

Kan. 288 – Forskriftene i kanonene 284, 285, §§ 3 og 4, 286 og 287, § 2, påligger ikke de permanente diakoner med mindre partikularretten fastsetter noe annet.

Kan. 289 –

1. §1. Da militærtjeneste samsvarer mindre med klerikerstanden, må klerikerne og likeledes kandidatene til de geistlige ordinasjoner ikke melde seg frivillig til soldattjeneste med mindre de har tillatelse fra sin ordinarius.
2. §2. Klerikerne må gjøre bruk av de fritagelser som lover og avtaler eller sedvaner innvilger til deres gunst mht. utøvelse av oppdrag og offentlige borgerlige oppgaver som er klerikerstanden fremmed, med mindre egen ordinarius har dekretert noe annet i enkelttilfeller.

Kan. 290 – En geistlig ordinasjon som en gang gyldig er mottatt, blir aldri ugyldig. Likevel taper en kleriker klerikerstatusen:

1. 1° ved rettslig dom eller administrativt dekret der den geistlige ordinasjon erklæres for invalid;
2. 2° når straffen eksklusjon rettmessig er ilagt;
3. 3° ved reskript fra Den apostoliske stol; dette reskript innvilges imidlertid av Den apostoliske stol til diakoner bare ut fra tungtveiende grunner, til prester av særdeles tungtveiende grunner.

Kan. 291 – Utenom tilfellene omtalt i kan. 290, nr. 1, medfører ikke tap av klerikerstatusen dispensasjon fra sølibatforpliktelsen, noe som ene og alene innvilges av Den romerske pave.

Kan. 292 – En kleriker som taper klerikerstatusen i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, taper med det også klerikerstandens egne rettigheter og bindes heller ikke lenger av klerikerstandens forpliktelser, dog så at forskriften i kan. 291 står fast; han forbys å utøve myndighet i medhold av ordinasjon, dog så at forskriften i kan. 976 står urokket; ved selve dette fratas han alle embeter, oppdrag og enhver delegert myndighet.

Kan. 293 – En kleriker som har tapt klerikerstatusen, kan ikke på nytt innrulleres blant klerikerne med mindre det skjer ved reskript fra Den apostoliske stol.

Kan. 298 –

1. §1. I Kirken finnes det adskilt fra instituttene for gudviet liv og selskapene for apostolisk liv foreninger der kristustroende, det være seg klerikere, legfolk eller klerikere og legfolk på en gang, ved felles innsats streber etter å fremme det fullkomne liv, etter å fremme den offentlige gudsdyrkelse eller kristne lære, etter å utøve andre former for innsats i apostolatet – nemlig tiltak for evangelisering –, eller fromhetsmessig eller karitativ innsats eller etter å besjele det timelige med kristen ånd.
2. §2. Kristustroende bør særlig melde seg inn i de foreninger som er opprettet, berømmet eller anbefalt av kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 299 –

1. §1. Det står åpent for de kristustroende ved privat inngått avtale seg imellom å etablere foreninger for å forfølge formålene omtalt i kan. 298, § 1, dog så at forskriften i kan. 301, § 1, står fast.
2. §2. Foreninger av dette slag – ja, selv dersom de av kirkelig myndighet berømmes eller anbefales – kalles private foreninger.
3. §3. Ingen privat forening av kristustroende anerkjennes i Kirken med mindre dens statutter er overprøvd av kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 300 – Ingen forening må gjøre bruk av betegnelsen «katolsk» med mindre det er etter samtykke fra kompetent kirkelig myndighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 312.

Kan. 301 –

1. §1. Kun kompetent kirkelig myndighet tilligger det å opprette foreninger av kristustroende som retter seg mot å formidle den kristne lære i Kirkens navn eller å fremme den offentlige gudsdyrkelse, eller som retter seg mot andre formål hvis forfølgelse etter sin natur er forbeholdt vedkommende kirkelige myndighet.
2. §2. Dersom kompetent kirkelig myndighet har vurdert at det er å anbefale, kan den også opprette foreninger av kristustroende for direkte eller indirekte å forfølge andre åndelige formål hvis oppfølgning det ikke er sørget tilstrekkelig for gjennom private tiltak.
3. §3. Foreninger av kristustroende som opprettes av kompetent kirkelig myndighet, kalles offentlige foreninger.

Kan. 302 – De foreninger av kristustroende som er under ledelse av klerikere, som tar på seg utøvelsen av noe ut fra geistlig ordinasjon og som av kompetent myndighet anerkjennes som slike, betegnes som klerikale.

Kan. 303 – Foreninger hvis medlemmer, i verden, er delaktige i et ordensinstitutts ånd og som under overledelse av samme institutt fører et apostolisk liv og streber etter den kristne fullkommenhet, betegnes som tredje ordener eller kalles med andre passende navn.

Kan. 304 –

1. §1. Alle foreninger av kristustroende – offentlige eller private, hvilket navn eller benevnelse de enn kalles med – må ha sine statutter der foreningens formål eller sosiale gjenstand, sete, styring og vilkårene som stilles for å være med i dem, fastlegges, og der retningslinjer for det som skal utføres, bestemmes, da under hensyntagen til det nødvendige eller nyttige ut fra tid og sted.
2. §2. De må velge seg navn eller benevnelse tillempet tidens og stedets bruk og valgt ut fremfor alt ut fra selve formålet som de retter seg mot.

Kan. 305 –

1. §1. Alle foreninger av kristustroende står under overvåkning av kompetent kirkelig myndighet som det tilligger å sørge for at troens og moralens integritet tas vare på i foreningene, og føre tilsyn med at ikke misbruk sniker seg inn i den kirkelige disiplin, og som det derfor tilkommer som plikt og rett å ha innsyn i dem i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og statuttene; de er også underlagt samme myndighets styring i overensstemmelse med forskriftene i kanonene som følger.
2. §2. Under Den hellige stols overvåkning står foreninger av ethvert slag; under stedets ordinarius’ overvåkning står diøcesanforeninger foruten andre foreninger for så vidt som de utøver innsats i bispedømmet.

Kan. 306 – For at en skal nyte godt av en forenings rettigheter og privilegier samt av avlater og andre nådebevillinger innvilget til samme forening, er det nødvendig og tilstrekkelig at han i overensstemmelse med gjeldende retts forskrifter og foreningens egne statutter gyldig er opptatt i samme og ikke rettmessig er ekskludert fra denne.

Kan. 307 –

1. §1. Opptagelse av medlemmer må skje i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og i enhver forenings statutter.
2. §2. Samme person kan slutte seg til flere foreninger.
3. §3. Medlemmer av ordensinstitutter kan i samsvar med det som er bestemt i egenretten, med samtykke fra sin superior melde seg inn i foreninger.

Kan. 308 – Ingen som rettmessig er tilsluttet en forening, må ekskluderes med mindre en berettiget grunn foreligger i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og statuttene.

Kan. 309 – Rettmessig etablerte foreninger har – i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og i statuttene – rett til å utgi særskilte bestemmelser som gjelder selve foreningen, avholdelse av foreningsmøter samt utpeking av ledere, embetsmenn, tjenestemenn og verdiforvaltere.

Kan. 310 – En privat forening som ikke er etablert som juridisk person, kan som sådan ikke være bærer av forpliktelser og rettigheter; likevel kan de kristustroende forenet i den sammen stifte forpliktelser og de kan som medherrer og medbesittere erverve og besitte rettigheter og verdier; disse rettigheter og forpliktelser kan de gyldig utøve gjennom en mandatar eller fullmektig.

Kan. 311 – Medlemmer av institutter for gudviet liv som står i spissen for eller deltar i foreninger som på en eller annen måte er forenet med vedkommende institutt, må sørge for at disse foreninger byr hjelp til de former for innsats i apostolatet som eksisterer i bispedømmet, og særlig ved at de virker sammen, under generell ledelse av stedets ordinarius, med foreninger som er innrettet på å utøve apostolatet i bispedømmet.

Kan. 312 –

1. §1. Kompetent myndighet til å opprette offentlige foreninger er:
   1. 1° universelle og internasjonale foreninger: Den hellige stol;
   2. 2° nasjonale foreninger, nemlig de som ved selve opprettelsen blir bestemt til å utøve virksomhet i et helt land: bispekonferansen innen sitt territorium;
   3. 3° diøcesanforeninger, likevel unntatt de foreninger hvis opprettelsesrett ut fra et apostolisk privilegium er forbeholdt andre: diøcesanbiskopen, enhver av dem for hans territorium, men ikke en diøcesanadministrator.
2. §2. For gyldig opprettelse av en forening eller av en seksjon av en forening i et bispedømme – ja, selv dersom det skjer i kraft av et apostolisk privilegium – kreves det skriftlig gitt samtykke fra diøcesanbiskopen; tidligere meddelt samtykke fra diøcesanbiskopen til opprettelse av et hus for et ordensinstitutt gjelder likevel også for å opprette i samme hus eller i en kirke knyttet til dette en forening som er dette institutts egen.

Kan. 313 – En offentlig forening og likeledes en konføderasjon av offentlige foreninger etableres som juridisk person og mottar sendelse for så vidt som det kreves for de formål som den selv setter seg fore å forfølge i Kirkens navn, ved selve dekretet der den av kompetent kirkelig myndighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 312, blir opprettet.

Kan. 314 – Enhver offentlig forenings statutter samt deres revisjon eller endring trenger approbasjon fra den kirkelige myndighet som opprettelsen av foreningen tilkommer i samsvar med det som er bestemt i kan. 312, § 1.

Kan. 315 – Offentlige foreninger er i stand til av egen drift å ta på seg tiltak som samsvarer med deres egen egenart, og disse retter seg etter det som er bestemt i statuttene, likevel under generell overledelse av den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1.

Kan. 316 –

1. §1. Den som offentlig har forkastet den katolske tro eller er falt fra det kirkelige fellesskap eller som er fanget av ekskommunikasjon som er ilagt av eller erklært å bestå, kan ikke gyldig bli opptatt i offentlige foreninger.
2. §2. De som rettmessig er tilsluttet og som råker ut for forhold som omtalt i § 1, må etter forutgående advarsel ekskluderes fra foreningen – under overholdelse av dens statutter og dog så at klageretten til den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1, står urokket.

Kan. 317 –

1. §1. Med mindre noe annet forutsettes i statuttene, tilligger det den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1, å bekrefte en offentlig forenings leder som er valgt av den offentlige forening selv, å beskikke den som er presentert, eller å utnevne ham i henhold til egenretten; men samme kirkelige myndighet utnevner en foreningsprest eller kirkelig assistent etter å ha hørt, hvor det er å anbefale, foreningens høyere embetsmenn.
2. §2. Bestemmelsen fastsatt i § 1 gjelder også for foreninger opprettet utenfor egne kirker eller hus av medlemmer av ordensinstitutt i kraft av et apostolisk privilegium; men i foreninger opprettet i egen kirke eller hus av medlemmer av ordensinstitutt hører utnevnelsen eller bekreftelsen av leder og foreningsprest inn under instituttets superior i samsvar med det som er bestemt i statuttene.
3. §3. I foreninger som ikke er klerikale, er legfolk i stand til å utøve lederoppdrag; en foreningsprest eller kirkelig assistent må ikke ta på seg dette oppdrag med mindre noe annet forutsettes i statuttene.
4. §4. I offentlige foreninger av kristustroende som direkte er innrettet på å utøve apostolatet, må de som fyller et lederverv i politiske partier, ikke være ledere.

Kan. 318 –

1. §1. Under spesielle omstendigheter hvor tungtveiende hensyn krever det, kan den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1, utpeke en kommissær til i dens navn å lede foreningen en tid.
2. §2. Lederen av en offentlig forening kan ut fra en berettiget grunn fjernes av den som har utnevnt eller bekreftet ham, likevel etter å ha hørt så vel lederen selv som foreningens høyere embetsmenn i samsvar med det som er bestemt i statuttene; men en foreningsprest kan fjernes av den som har utnevnt ham, i samsvar med det som er bestemt i kann. 192–195.

Kan. 319 –

1. §1. De eiendeler som en rettmessig opprettet offentlig forening besitter, forvalter den med mindre noe annet er forutsatt, i samsvar med det som er bestemt i statuttene, under overordnet generell ledelse av den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1, til hvem den årlig skal avlegge regnskap over forvaltningen.
2. §2. Den skal likeledes til samme myndighet også avlegge et troverdig regnskap over anvendelse av de offergaver og almisser som den har samlet inn.

Kan. 320 –

1. §1. Foreninger opprettet av Den hellige stol kan ikke nedlegges med mindre det skjer ved samme.
2. §2. Ut fra tungtveiende grunner kan foreninger opprettet av bispekonferanse nedlegges av den selv; av diøcesanbiskop foreninger opprettet av samme, og også foreninger opprettet ut fra apostolisk bevilling av medlemmer av ordensinstitutt med diøcesanbiskopens samtykke.
3. §3. En offentlig forening må ikke nedlegges av kompetent myndighet med mindre dens leder og andre høyere embetsmenn er hørt.

Kan. 321 – Kristustroende står i overensstemmelse med forskriftene i statuttene for både den generelle og den daglige ledelse av de private foreninger.

Kan. 322 –

1. §1. En privat forening av kristustroende kan gjennom formelt dekret fra den kompetente kirkelige myndighet omtalt i kan. 312 erverve status som juridisk person.
2. §2. Ingen privat forening av kristustroende kan erverve status som juridisk person med mindre dens statutter er godkjent av den kirkelige myndighet omtalt i kan. 312, § 1; men godkjennelsen av statuttene endrer ikke foreningens private natur.

Kan. 323 –

1. §1. Selv når private foreninger av kristustroende innehar autonomi i samsvar med det som er bestemt i kan. 321, står de under kirkelig myndighets overvåkning i samsvar med det som er bestemt i kan. 305, og likeledes denne myndighets styring.
2. §2. Det hører også under den kirkelige myndighet – jo under ivaretagelse av den særegne autonomi for de private foreninger – å føre tilsyn med og sørge for at spredning av kreftene blir unngått og at utøvelsen av deres apostolat blir innrettet på det allmenne vel.

Kan. 324 –

1. §1. En privat forening av kristustroende utpeker fritt sin leder og sine embetsmenn i samsvar med det som er bestemt i statuttene.
2. §2. En privat forening av kristustroende kan blant prester som rettmessig utøver tjeneste i bispedømmet, fritt velge seg en åndelig rådgiver dersom den ønsker en sådan; denne trenger likevel bekreftelse fra stedets ordinarius.

Kan. 325 –

1. §1. En privat forening av kristustroende forvalter fritt de eiendeler som den besitter, i henhold til forskriftene i statuttene, dog så at kompetent kirkelig myndighets rett til å overvåke at eiendelene blir anvendt på organisasjonens formål, står urokket.
2. §2. Den står også under stedets ordinarius’ myndighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 1301, hva angår forvaltning og anvendelse av eiendeler som er donert eller overlatt den for fromme saker.

Kan. 326 –

1. §1. En privat forening av kristustroende utslokkes i samsvar med det som er bestemt i statuttene; den kan også nedlegges av kompetent myndighet dersom dens virksomhet faller ut til alvorlig skade for den kirkelige lære eller disiplin, eller den er til anstøt for de troende.
2. §2. Formålsbestemmelse for eiendelene fra en utslokket forening blir å bestemme i samsvar med det som er bestemt i statuttene, dog så at velervervede rettigheter og givernes vilje står fast.

Kan. 327 – Lege kristustroende må sette foreninger etablert for de åndelige formål omtalt i kan. 298 høyt, spesielt de som setter seg fore å besjele alt jordisk med kristen ånd og på denne måte med stor kraft å fremme den intime enhet mellom troen og livet.

Kan. 328 – De som står i spissen for legmannsforeningene – også de som er opprettet i kraft av et apostolisk privilegium – må sørge for å samarbeide med andre foreninger av kristustroende hvor det er å anbefale, og for velvillig å være til hjelp for forskjellige former for kristen innsats, særlig slike som eksisterer på samme territorium.

Kan. 329 – Lederne av legmannsforeningene må sørge for at medlemmene av en forening på behørig vis blir utdannet til å utøve det særegne legmannsapostolat.

Kan. 330 – Av lignende grunn som den hellige Peter og de øvrige apostler – etter det som Herren har fastsatt – danner et eneste kollegium, er også Den romerske pave, Peters etterfølger, og biskopene, apostlenes etterfølgere, forbundet med hverandre.

Kan. 342 – Bispesynoden er en forsamling av biskoper som – etter å være valgt ut fra de forskjellige verdensdeler – til fastsatte tider kommer sammen for å fremme den tette forbundethet mellom Den romerske pave og biskopene og for ved råd å yte sin innsats til hjelp for samme Romerske pave for troens og moralens bevarelse og vekst, for overholdelse og styrking av den kirkelige disiplin, foruten for å overveie spørsmål som sikter inn på Kirkens virksomhet i verden.

Kan. 343 – Det tilligger bispesynoden å drøfte de spørsmål som er oppe til behandling, og komme frem med ønsker, men ikke å løse dem og utstede dekreter om dem med mindre Den romerske pave i bestemte tilfeller har utstyrt den med beslutningsmyndighet, hvem det i dette tilfelle tilligger å ratifisere synodens avgjørelser.

Kan. 344 – Bispesynoden står direkte under Den romerske paves myndighet som det jo tilligger:

1. 1° å kalle sammen synoden i den utstrekning det for ham synes hensiktsmessig, og utpeke det sted hvor forsamlingene blir å holde;
2. 2° å ratifisere valget av de medlemmer som blir å velge i samsvar med det som er bestemt i særrett, og utpeke og utnevne andre medlemmer;
3. 3° å fastsette på et hensiktsmessig tidspunkt i samsvar med det som er bestemt i særrett, før avholdelsen av synoden spørsmålsstillingene som skal opp til behandling;
4. 4° å fastlegge forretningsordenen ved saksbehandlingen;
5. 5° personlig eller gjennom andre å føre forsetet under synoden;
6. 6° å avslutte, forflytte, suspendere og oppløse selve synoden.

Kan. 345 – Bispesynoden kan samles enten som generalforsamling – nemlig der saker tas under behandling som sikter direkte inn på det beste for Kirken som helhet, og som da enten er ordinær eller ekstraordinær forsamling – eller også som spesialforsamling der jo anliggender som direkte angår et eller flere bestemte områder, behandles.

Kan. 346 –

1. §1. Bispesynoden som samles til ordinær generalforsamling, består av medlemmer som for flesteparten er biskoper valgt til de enkelte forsamlinger fra bispekonferansene på det vis som er bestemt i synodesærretten; andre blir uttatt i kraft av samme rett; andre blir direkte utnevnt av Den romerske pave; til disse føyer det seg enkelte medlemmer av klerikale ordensinstitutter som velges i samsvar med det som er bestemt i samme særrett.
2. §2. Bispesynoden samlet til ekstraordinær generalforsamling for å ta under behandling anliggender som krever rask avgjørelse, består av medlemmer som for flesteparten er biskoper som ut fra synodesærretten blir uttatt på grunnlag av det embete som de fyller, men der noen blir direkte utnevnt av Den romerske pave; til disse føyer det seg enkelte medlemmer av klerikale ordensinstitutter, valgt i samsvar med det som er bestemt i særrett.
3. §3. Når bispesynoden blir samlet som spesialforsamling, består den av medlemmer hovedsakelig utvalgt ut fra de områder som den er sammenkalt for, i samsvar med det som er bestemt i særretten som synoden retter seg etter.

Kan. 347 –

1. §1. Når bispesynodens forsamling blir avsluttet av Den romerske pave, utløper oppdraget overdratt til biskopene og de andre medlemmer av samme forsamling.
2. §2. Blir Den apostoliske stol vakant etter at synoden er sammenkalt eller under dens avholdelse, suspenderes ut fra selve den gjeldende rett synodeforsamlingen og likeledes oppdraget overdratt til medlemmene av denne inntil den nye pave har dekretert enten å oppløse eller å fortsette forsamlingen.

Kan. 348 –

1. §1. For bispesynoden finnes det et permanent generalsekretariat; en generalsekretær utnevnt av Den romerske pave står i spissen for dette, og ved hans side befinner det seg et sekretariatsråd bestående av biskoper av hvilke noen velges i samsvar med det som er bestemt i særrett, av selve bispesynoden, andre utnevnes av Den romerske pave; for alles vedkommende utløper oppdraget ved igangsettingen av en ny generalforsamling.
2. §2. For enhver forsamling av bispesynoden oppnevnes det dertil en eller flere spesialsekretærer som utnevnes av Den romerske pave og som forblir i embete overdratt dem alene inntil fullført synodeforsamling.

Kan. 349 – Den hellige romerske kirkes kardinaler danner et særskilt kollegium som det tilkommer å ta seg av valget av Den romerske pave i samsvar med det som er bestemt i særrett; likeledes er kardinalene til stede hos Den romerske pave enten for å handle kollegialt når de kalles sammen for å ta spørsmål av større betydning under behandling, eller som enkeltpersoner, nemlig i forskjellige embeter som de bekler for å yte sin innsats for samme Romerske pave særlig i den daglige omsorg for Kirken som helhet.

Kan. 350 –

1. §1. Kardinalkollegiet fordeles på tre klasser: den episkopale som de kardinaler tilhører som av Den romerske pave får seg tilvist tittel av en suburbikarisk kirke, foruten orientalske patriarker som er ført inn i kardinalkollegiet; den presbyterale og den diakonale.
2. §2. Kardinalene av den presbyterale og diakonale klasse får seg av Den romerske pave tilvist hver sin tittel eller diakoni i Rom.
3. §3. De orientalske patriarker som er opptatt i kardinalkollegiet, har sitt patriarksete som tittel.
4. §4. Kardinaldekanen har bispedømmet Ostia som tittel sammen med den andre kirke som han alt hadde som tittel.
5. §5. Ved opsjon som har skjedd i konsistorium og er approbert av Den romerske pave, kan – under overholdelse av prioritet ut fra klasse og befordring – kardinaler fra den presbyterale klasse gå over til en annen tittel og kardinaler fra den diakonale klasse gå over til en annen diakoni og dersom de har forblitt i den diakonale klasse gjennom en uavkortet tiårsperiode, også til den presbyterale klasse.
6. §6. En kardinal fra den diakonale klasse som går over ved opsjon til den presbyterale klasse, får plass foran alle de kardinalprester som etter ham ble opptatt i kardinalatet.

Kan. 351 –

1. §1. Til å befordres til kardinaler utvelges fritt av Den romerske pave menn som i det minste er ordinert til presbyteratet og som frembyr seg ypperlig mht. lære, moral og fromhet foruten klokskap hva angår saksbehandling; de som ennå ikke er biskoper, skal motta bispevielse.
2. §2. Kardinalene kreeres ved dekret fra Den romerske pave, som jo publiseres i nærvær av kardinal­kollegiet; like fra publikasjonen er skjedd, påligger det dem de plikter og de innehar de rettigheter som er fastlagt ved lov.
3. §3. Midlertidig påligger det ingen av kardinalenes plikter på en som er befordret til kardinal­verdighet derved at hans kreering er forkynt av Den romerske pave, men samtidig som han har forbeholdt navnet for seg selv in pectore, og vedkommende innehar heller ingen rettigheter; men etter at hans navn er blitt publisert av Den romerske pave, påligger det vedkommende de samme plikter og han nyter godt av de samme rettigheter; han har imidlertid rett til rangering fra dagen for forbeholdelsen in pectore.

Kan. 352 –

1. §1. Dekanen står i spissen for kardinalkollegiet og når han er forhindret, trer subdekanen inn i hans sted; dekanen – eller subdekanen – innehar ingen styringsmyndighet overfor de øvrige kardinaler, men regnes som den første blant likemenn.
2. §2. Når dekanembetet er vakant, velger de kardinaler som er smykket med tittel av en suburbikarisk kirke – og alene de – idet subdekanen dersom han er til stede, eller den med lengst ansiennitet av dem presiderer, en fra deres egen gruppes midte til å agere som kollegiets dekan; de bringer hans navn til Den romerske pave som det tilkommer å godkjenne valget.
3. §3. På samme vis som omtalt i § 2 velges idet dekanen selv presiderer, subdekan; det tilkommer også Den romerske pave å godkjenne valget av subdekan.
4. §4. Dersom dekan eller subdekan ikke har bopel i Rom, må de erverve det der.

Kan. 353 –

1. §1. Kardinalene er hovedsakelig til hjelp for Kirkens øverste hyrde ved kollegial virksomhet under konsistorier der de samles på befaling av Den romerske pave og idet han presiderer; det finner sted ordnære og ekstraordinære konsistorier.
2. §2. Til ordinært konsistorium kalles alle kardinaler eller i det minste de som befinner seg i Rom, sammen for konsultasjon om visse alvorlige, men likevel vanlig inntreffende anliggender, eller for å gjennomføre visse fremfor alt høytidelige handlinger.
3. §3. Til ekstraordinært konsistorium som avholdes når Kirkens særskilte behov eller det å ta under behandling enda alvorligere anliggender tilsier det, kalles alle kardinaler sammen.
4. §4. Alene ordinært konsistorium der det feires noen høytideligheter, kan være offentlig, nemlig ved at utenom kardinalene prelater, sendemenn fra borgerlige konstellasjoner eller andre invitert dit gis adgang.

Kan. 354 – Kardinaler som er satt i spissen for dikasterier eller andre permanente innretninger i Den romerske kurie eller i Vatikanstaten og som har fylt 75 år, bes om å inngi frasigelse av sine embeter til Den romerske pave som følger den opp etter å ha overveid alle forhold.

Kan. 355 –

1. §1. Det tilkommer kardinaldekanen å ordinere den valgte romerske pave til biskop dersom den valgte trenger denne ordinasjonen; når dekanen er forhindret, tilkommer samme rett subdekanen, og når han er forhindret, den kardinal med lengst ansiennitet fra den episkopale klasse.
2. §2. Kardinalprotodiakonen forkynner den nyvalgte paves navn for folket; likeledes ifører han – i Den romerske paves sted – metropolittene palliet eller overrekker det til deres fullmektiger.

Kan. 356 – Det påligger kardinalene forpliktelse til med omhu å samarbeide med Den romerske pave; derfor påligger det kardinaler som bekler et hvilket som helst embete i kurien og som ikke er diøcesanbiskoper, forpliktelse til å residere i Rom; kardinaler som, som diøcesanbiskoper, har omsorgen for et bispedømme, skal søke å komme seg til Rom i den utstrekning de blir kalt sammen av Den romerske pave.

Kan. 357 –

1. §1. Kardinaler som er blitt seg tilvist en suburbikarisk kirke eller en kirke i Rom som tittel, må ved råd og som skytsherre fremme det beste for sine bispedømmer og kirker etter at disse er kommet i vedkommendes besittelse, likevel uten selv å besitte noe styringsmyndighet i samme og heller ikke på noen som helst vis å kunne gi seg inn i forhold som sikter inn på forvaltningen av eiendelene eller på kirkenes disiplin eller tjeneste.
2. §2. Kardinaler som oppholder seg utenfor Rom og utenfor eget bispedømme, er i forhold som berører vedkommendes egen person, eksempte fra styringsmyndigheten til biskopen i bispedømmet der de holder til.

Kan. 358 – En kardinal som av Den romerske pave får overdratt oppdraget å erstatte ham personlig ved en høytidelig feiring eller i en forsamling av personer – som sendemann a latere, nemlig som hans alter ego –, og likså den som det blir betrodd å fylle et bestemt pastoralt oppdrag som hans spesialutsending, ham tilkommer det bare det som han av Den romerske pave selv er gitt mandat til.

Kan. 359 – Når Den apostoliske stol er vakant, innehar kardinalkollegiet bare den myndighet i Kirken som er gitt det i særlov.

Kan. 360 – Paven pleier å ordne opp i anliggender for Kirken som helhet gjennom Den romerske kurie som i hans navn og med hans myndighet fyller et oppdrag til beste for og i tjeneste for kirkene og som består av Statssekretariatet eller Det pavelige sekretariat, Rådet for Kirkens offentlige anliggender, kongregasjonene, domstolene og de andre innretninger hvis oppbygning og kompetanse for alles vedkommende blir fastlagt ved særlov.

Kan. 361 – Under betegnelsen Den apostoliske stol eller Den hellige stol kommer i denne lovbok ikke alene Den romerske pave, men også med mindre noe annet er klart ut fra sakens natur eller den språklige kontekst, Statssekretariatet, Rådet for Kirkens offentlige anliggender og andre innretninger i Den romerske kurie.

Kan. 362 – Den romerske pave har en selvskreven og uavhengig rett til å utnevne og sende sine sendemenn så vel til partikularkirkene i de forskjellige land og områder som til stater og offentlige myndigheter, likeledes til å forflytte og tilbakekalle dem, da under overholdelse av den internasjonale retts bestemmelser hva angår utsendelse og tilbakekallelse av sendemenn akkreditert hos statsorganer.

Kan. 363 –

1. §1. Den romerske paves sendemenn får overdratt oppgaven fast å personifisere selve Den romerske pave hos partikularkirkene eller også hos de stater og offentlige myndigheter som de er sendt til.
2. §2. Også de som blir uttatt til en pavelig misjon som delegater eller observatører hos internasjonale råd eller på konferanser og møter, personifiserer Den apostoliske stol.

Kan. 364 – De pavelige sendemenns hovedoppdrag er å gjøre at enhetens bånd som går mellom Den apostoliske stol og partikularkirkene, dag for dag gjøres sterkere og mer effektive. Altså hører det inn under en pavelig sendemann for hans ansvarsområde:

1. 1° å formidle opplysninger til Den apostoliske stol om under hvilke vilkår partikularkirkene befinner seg, og om alle forhold som berører selve Kirkens liv og sjelenes beste;
2. 2° å gå biskopene til hånde med dåd og råd, men idet utøvelsen av deres rettmessige myndighet jo forblir urørt;
3. 3° å fremme nære relasjoner med bispekonferansen ved å yte den bistand på alle måter;
4. 4° hva angår utnevnelse av biskoper, å oversende til eller foreslå navn på kandidater overfor Den apostoliske stol foruten å forberede informativprosessen før befordringene, i overensstemmelse med bestemmelser gitt av Den apostoliske stol;
5. 5° å anstrenge seg for at forhold som sikter inn på fred, fremgang og folkenes forente innsats, blir fremmet;
6. 6° å bidra med sin innsats sammen med biskopene til at samkvemmet mellom Den katolske kirke og andre kirker og kirkesamfunn, ja også ikke-kristne religioner, på hensiktsmessig vis blir fremmet;
7. 7° å verge hos statens ledere det som berører Kirkens og Den apostoliske stols sendelse, i forenet virksomhet med biskopene;
8. 8° dertil å utøve fullmakter og oppfylle øvrige mandater som blir ham overdratt av Den apostoliske stol.

Kan. 365 –

1. §1. For en pavelig sendemann som samtidig utøver en legasjonsfunksjon hos stater i henhold til bestemmelsene i internasjonal rett, er det også et særlig oppdrag:
   1. 1° å fremme og verne om forholdet mellom Den apostoliske stol og statsmyndighetene;
   2. 2° å ta under behandling spørsmål som berører relasjonene mellom Kirken og staten; og på særskilt vis å agere for at konkordater og andre avtaler av dette slag blir utarbeidet og kommer til virkning.
2. §2. Ved gjennomføring av anliggendene omtalt i § 1 må en pavelig sendemann ettersom omstendighetene tilsier, ikke unnlate å innhente oppfatning og råd fra biskopene i det kirkelige ansvarsområde og underrette dem om hvordan forholdene utvikler seg.

Kan. 366 – Under hensyntagen til den særskilte egenart ved en sendemanns oppdrag:

1. 1° er setet for den pavelige legasjon eksempt fra styringsmyndigheten til stedets ordinarius med mindre det handler om å feire ektevigsler;
2. 2° er det for den pavelige sendemann helt i orden at han etter at de stedlige ordinariuser på forhånd er varslet når det lar seg gjøre, gjennomfører liturgiske feiringer, også med pontifikalier, i alle kirker innen hans legasjon.

Kan. 367 – En pavelig sendemanns oppdrag utgår ikke når Den apostoliske stol blir vakant med mindre noe annet er fastsatt i den pavelige skrivelse; men det bortfaller når mandatet er oppfylt, når tilbakekallelse er forkynt for ham og når frasigelse er akseptert av Den romerske pave.

Kan. 573 –

1. §1. Gudviet liv ved profess til de evangeliske råd er en fast anlagt livsform som gjør at troende under Den Hellige Ånds virke følger Kristus særlig nær og innvies fullstendig til Gud, den høyest elskede, for at de – innrettet på hans ære og Kirkens oppbyggelse samt verdens frelse – på et nytt og særskilt grunnlag skal etterstrebe kjærlighetens fullkommenhet i tjeneste for Guds rike og for at de som et forvarsel om den himmelske herlighet skal være et strålende tegn i Kirken.
2. §2. De kristustroende tar fritt på seg denne livsform i institutter for gudviet liv, kanonisk opprettet av Kirkens kompetente myndighet; ved profess i form av ordensløfter eller andre sakrale bindinger i henhold til instituttenes egne lover bekjenner de seg til de evangeliske råd om kyskhet, fattigdom og lydighet; og ved den kjærlighet som disse råd leder til, knyttes de til Kirken og dens mysterium på en spesiell måte.

Kan. 574 –

1. §1. Standen av dem som i slike institutter bekjenner seg til de evangeliske råd ved profess, tilhører Kirkens liv og hellighet og må derfor anspores og fremmes av alle i Kirken.
2. §2. Til denne stand kalles spesielt noen kristustroende av Gud slik at de får nyte godt av en særskilt gave i Kirkens liv og får bidra til dens frelsessendelse i overensstemmelse med instituttets formål og ånd.

Kan. 575 – De evangeliske råd – fundert i Kristi Mesterens lære og eksempel – er en guddommelig gave som Kirken har mottatt fra Herren og alltid bevarer ved hans nåde.

Kan. 576 – Det tilligger Kirkens kompetente myndigheter å tolke de evangeliske råd, lede praktiseringen av dem ved lover og etablere de derav følgende faste livsformer ved kanonisk approbasjon og likeledes for sin del å sørge for at instituttene vokser og blomstrer i overensstemmelse med stifternes ånd og de sunne tradisjoner.

Kan. 577 – I Kirken finnes det et mangfold av institutter for gudviet liv som har forskjellige gaver i overensstemmelse med den nåde som er gitt dem; for de følger Kristus særlig nær, det være seg når han ber, når han forkynner Guds rike, når han gjør godt mot menneskene eller når han i verden pleier omgang med dem, men alltid når han gjør Faderens vilje.

Kan. 578 – Stifternes mening og målsetning sanksjonert av kompetent kirkelig myndighet vedrørende et institutts natur, formål, ånd og egenart foruten dets sunne tradisjoner som alt sammen danner dette institutts arvegods, blir av alle med troskap å ta vare på.

Kan. 579 – Diøcesanbiskopene kan – enhver på sitt territorium – ved formelt dekret gyldig opprette institutter for gudviet liv etter at forutgående tillatelse er gitt skriftlig av Den apostoliske stol.

Kan. 580 – Anknytning av et institutt for gudviet liv til et annet forbeholdes kompetent myndighet i det anknyttende institutt, dog så at det anknyttede institutts kanoniske autonomi alltid står urokket.

Kan. 581 – Å inndele et institutt i deler – uansett under hvilken betegnelse de kommer –, opprette nye deler, slå dem sammen eller avgrense dem annerledes hører inn under instituttets kompetente myndighet i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene.

Kan. 582 – Kun Den apostoliske stol forbeholdes det å skape fusjoner og unioner av institutter for gudviet liv; denne forbeholdes det også å skape konføderasjoner og føderasjoner.

Kan. 583 – Endringer i et institutt for gudviet liv som berører noe som er blitt approbert av Den apostoliske stol, kan ikke skje bortsett fra ved dennes tillatelse.

Kan. 584 – Det høre kun under Den apostoliske stol å nedlegge et institutt, og denne forbeholdes det også å forføye over dets timelige verdier.

Kan. 585 – Å nedlegge deler av et institutt hører inn under dets kompetente myndighet.

Kan. 586 –

1. §1. De enkelte institutter tilkjennes berettiget autonomi mht. livet, særlig styringen; det gjør at de i Kirken har sin egen disiplin og får mulighet til uavkortet å ta vare på sitt arvegods som omtalt i kan. 578.
2. §2. Det tilligger de stedlige ordinariuser å ta vare på og verge denne autonomi.

Kan. 587 –

1. §1. For trofast å verge de enkelte institutters eget kall og identitet skal ethvert institutts fundamentale lovbok eller konstitusjoner – utenom de forhold som det i kan. 578 fastsettes må tas vare på – inneholde de fundamentale bestemmelser vedrørende instituttets styring og medlemmenes disiplin, innlemmelse og opplæring av lemmer, foruten den særegne gjenstand som de sakrale bindinger utgjør.
2. §2. En slik lovbok må approberes av Kirkens kompetente myndighet og kan bare endres med samtykke fra samme.
3. §3. I denne lovbok må åndelige og juridiske elementer holdes godt sammen; dog skal ikke bestemmelser unødig fordobles.
4. §4. Øvrige bestemmelser fastsatt av instituttets kompetente myndighet må på egnet vis samles i andre lovbøker som dog på passende vis kan revideres og tilpasses fordringene ut fra sted og tid.

Kan. 588 –

1. §1. Det gudviede livs stand er etter sin egen natur hverken klerikal eller leg.
2. §2. Som klerikalt betegnes det institutt som med tanke på formål eller målsetning intendert av stifteren eller i kraft av rettmessig tradisjon er under ledelse av klerikere, har tatt på seg utøvelsen av noe ut fra geistlig ordinasjon og anerkjennes av Kirkens myndighet som sådan.
3. §3. Men leg kalles det institutt som når det av Kirkens myndighet er anerkjent som sådan, i kraft av dets natur, egenart og formål har et særegent oppdrag som ikke inkluderer utøvelse av noe ut fra geistlig ordinasjon og dette oppdrag er fastlagt av stifteren eller ved rettmessig tradisjon.

Kan. 589 – Et institutt for gudviet liv betegnes som under pavelig rett dersom det er opprettet av Den apostoliske stol eller approbert ved formelt dekret fra denne; det betegnes som under diøcesanrett dersom det er opprettet av en diøcesanbiskop og dette ikke er fulgt opp med approbasjonsdekret fra Den apostoliske stol.

Kan. 590 –

1. §1. Instituttene for gudviet liv som jo på en spesiell måte er viet til Guds og hele Kirkens tjeneste, står på særskilt vis under dennes øverste myndighet.
2. §2. Det påligger de enkelte medlemmer, også på grunnlag av lydighetens sakrale bånd, å adlyde paven som deres øverste superior.

Kan. 591 – For best mulig å sørge for det beste for instituttene og apostolatets behov kan paven – på grunnlag av hans primat overfor Kirken som helhet og med henblikk på det felles nyttige – eksimere institutter for gudviet liv fra de lokale ordinariusers styring og legge dem under seg alene eller under annen kirkelig myndighet.

Kan. 592 –

1. §1. For best mulig å fremme instituttenes fellesskap med Den apostoliske stol må enhver øverste leder, på måte og til tid fastsatt av samme stol, sende en kort oversikt over instituttets status og liv til samme Apostoliske stol.
2. §2. Ethvert institutts ledere må fremme kjennskapen til dokumenter fra Den hellige stol som gjelder de medlemmer som er dem betrodd, og de må sørge for iakttagelse av dokumentene.

Kan. 593 – Idet forskriften i kan. 586 dog står fast, er institutter under pavelig rett mht. intern styring og disiplin umiddelbart og eksklusivt underlagt Den apostoliske stols myndighet.

Kan. 594 – Et institutt under diøcesanrett forblir – dog så at kan. 586 står fast – under diøcesanbiskopens spesielle omsorg.

Kan. 595 –

1. §1. Det tilligger hovedsetets biskop å approbere konstitusjonene, å bekrefte endringer rettmessig innført i disse – dog så at de ting står urokket som Den apostoliske stol har tatt hånd om –, foruten å ta under behandling større anliggender som gjelder hele instituttet og som overgår den interne autoritets myndighet, likevel først etter at de øvrige diøcesanbiskoper er konsultert dersom instituttet har utbredt seg til flere bispedømmer.
2. §2. Diøcesanbiskopen kan i enkelttilfeller innvilge dispensasjoner fra konstitusjonene.

Kan. 596 –

1. §1. Instituttenes superiorer og kapitler innehar den myndighet over medlemmene som er fastlagt i den universelle rett og konstitusjonene.
2. §2. Men i klerikale ordensinstitutter under pavelig rett besitter de i tillegg kirkelig styringsmyndighet i forhold til så vel det ytre som det indre rom.
3. §3. På myndigheten omtalt i § 1 anvendes forskriftene i kann. 131, 133 og 137–144.

Kan. 597 –

1. §1. I et institutt for gudviet liv kan enhver katolikk opptas som utmerker seg ved rett intensjon, som har de kvalitative forutsetninger som kreves ut fra den universelle rett og egenretten, og som ikke holdes tilbake av noen hindring.
2. §2. Ingen kan opptas uten en passende forberedelse.

Kan. 598 –

1. §1. Ethvert institutt må – under hensyntagen til egenart og egne formål – i sine konstitusjoner fastlegge måten som de evangeliske råd om kyskhet, fattigdom og lydighet blir å overholde ut fra instituttets måte å leve på.
2. §2. Men alle medlemmer skal ikke alene trofast og uavkortet overholde de evangeliske råd, men også harmonisere sitt liv i overensstemmelse med instituttets egenrett og slik strebe etter sin stands fullkommenhet.

Kan. 599 – Det evangeliske råd om kyskhet som man har påtatt seg for himmelrikets skyld og som er et tegn på den kommende verden og en kilde til overstrømmende fruktbarhet i et udelt hjerte, medfører forpliktelse til fullkommen avholdenhet i sølibat.

Kan. 600 – Det evangeliske råd om fattigdom i Kristi etterfølgelse – enda han var rik, ble han fattig for vår skyld – fører til et liv fattig på ting og i ånden; men utenom dette fører det til et liv arbeidsomt i nøkternhet og fremmed for jordiske rikdommer; dette liv medfører avhengighet og avgrensning i bruk og disposisjon av formuesgoder i samsvar med det som er bestemt i de enkelte institutters egenrett.

Kan. 601 – Det evangeliske råd om lydighet i trofasthetens og kjærlighetens ånd i Kristi etterfølgelse – han som ble lydig til døden – forplikter til viljens undergivelse overfor de rettmessige superiorer som opptrer i Guds sted når de i overensstemmelse med egne konstitusjoner påbyr noe.

Kan. 602 – Det broderlige liv – som er særegent for ethvert institutt og som gjør at alle medlemmene forenes liksom til en særskilt familie i Kristus – må fastlegges slik at det for samtlige innebærer gjensidig hjelp til for enhver å fylle sitt kall. Men ved det broderlige fellesskap, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må medlemmene være et eksempel på den universelle forløsning i Kristus.

Kan. 603 –

1. §1. Utenom instituttene for gudviet liv anerkjenner Kirken det eremittiske eller anakoretiske liv der kristustroende med enda fastere tilbaketrukkethet fra verden i stille ensomhet, i uavlatelig bønn og bot, hengir sitt liv til lovprisning av Gud og verdens frelse.
2. §2. Som gudhengiven i gudviet liv anerkjennes ut fra gjeldende rett eremitten dersom han offentlig i diøcesanbiskopens hånd – bekreftet ved ordensløfte eller annen sakral binding – bekjenner seg ved profess til de tre evangeliske råd og under biskopens førelse overholder denne særegne form å leve etter.

Kan. 604 –

1. §1. Til disse her former for gudviet liv føyer jomfrustanden seg. Den består av de jomfruer som – idet de gir uttrykk for et hellig forsett om å følge Kristus særlig nær – av diøcesanbiskopen i henhold til en godkjent liturgisk ritus blir viet til Gud, på mystisk vis blir trolovet med Kristus Guds Sønn og blir innviet til tjeneste i Kirken.
2. §2. For trofast å overholde sitt forsett og for ved gjensidig hjelp å gjennomføre sin tjeneste i Kirken i samklang med egen stand kan jomfruene danne foreninger.
3. §3. Å overprøve og opprette disse foreninger tilligger for diøcesanforeningenes vedkommende diøcesanbiskopen, innenfor grensene for hans territorium, og for de nasjonale foreningers vedkommende bispekonferansen, innenfor grensene for dens territorium.^{[Note 2]}

Kan. 605 – Kun Den apostoliske stol forbeholdes det å approbere nye former for gudviet liv. Men diøcesanbiskopene må anstrenge seg for å skjelne nye gaver til gudviet liv betrodd Kirken av Den Hellige Ånd, og likeledes må de hjelpe befordrerne av disse til å uttrykke deres målsetning så godt som det lar seg gjøre, og beskytte dem ved dertil egnede statutter, særlig ved å gjøre bruk av de generelle bestemmelser som inneholdes i denne del.

Kan. 606 – Det som er fastsatt om institutter for gudviet liv og om deres medlemmer, gjelder juridisk sett likt for begge kjønn med mindre noe annet er på det rene ut fra den språklige kontekst eller ut fra sakens natur.

Kan. 607 –

1. §1. Ordenslivet som jo er hele personens gudvielse, manifesterer på vidunderlig vis i Kirken en av Gud grunnlagt ekteskapslignende livsforbindelse, et tegn på den kommende verden. Slik fullbyrder en ordensperson sin fullstendige overgivelse liksom et offer frembåret til Gud, som gjør at hele hans eksistens blir en sammenhengende dyrkelse av Gud i kjærlighet.
2. §2. Et ordensinstitutt er et selskap der medlemmene i overensstemmelse med egenretten avlegger offentlige ordensløfter, evige eller tidsbegrensede – som dog fornyes ved utløpt tid –, og der de fører et broderlig liv i fellesskap.
3. §3. Det offentlige vitnesbyrd som avlegges av ordensfolkene for Kristus og Kirken, medfører den adskillelse fra verden som er særegen ut fra ethvert institutts egenart og formål.

Kan. 710 – Et sekularinstitutt er et institutt for gudviet liv der kristustroende som lever i verden, streber etter kjærlighetens fullkommenhet og beflitter seg på å bidra til verdens helliggjørelse, særlig innenifra.

Kan. 711 – Et medlem av et sekularinstitutt endrer ikke i kraft av sin gudvielse egen kanonisk stilling i Guds folk, det være seg som leg eller klerikal – dog under overholdelse av det som ellers er foreskrevet i gjeldende rett som gjelder instituttene for gudviet liv.

Kan. 712 – Idet forskriftene i kann. 598–601 dog står fast, må konstitusjonene fastsette de sakrale bånd ved hvilke man tar på seg de evangeliske råd i et institutt, og fastlegge de forpliktelser som de samme bånd fører til, likevel slik at instituttets egen sekulære karakter alltid blir bevart i livsformen.

Kan. 713 –

1. §1. Medlemmene av disse institutter uttrykker og utøver i den apostoliske aktivitet sin egen gudvielse, og de må anstrenge seg for akkurat som en surdeig å fylle alt med en evangelisk ånd til styrke og vekst for Kristi legeme.
2. §2. Legmedlemmene deltar i Kirkens oppdrag med å evangelisere, i verden og ut fra verden, det være seg gjennom vitnesbyrd i form av et kristent liv og troskap i forhold til sin gudvielse, eller gjennom deres bistand som de yter til hjelp for at det jordiske må innrettes på Gud og for at verden kan blir formet ved Evangeliets kraft. De byr også frem sitt medarbeiderskap i henhold til egen sekulær livsform til tjeneste for kirkefellesskapet.
3. §3. Klerikermedlemmene er ved det gudviede livs vitnesbyrd, særlig i presbyteriet, ved en særskilt apostolisk kjærlighet til hjelp for deres medbrødre, og i Guds folk er de ved sin geistlige tjeneste med på å fullkommengjøre verdens helliggjørelse.

Kan. 714 – Medlemmene må i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene, føre et liv under verdens ordinære vilkår alene eller enhver i sin familie eller i en gruppe med broderlig liv.

Kan. 715 –

1. §1. Klerikermedlemmer inkardinert i et bispedømme hører inn under diøcesanbiskopen, dog så at det som gjelder det gudviede liv i eget institutt, står urokket.
2. §2. Men de som inkardineres i instituttet i samsvar med det som er bestemt i kan. 266, § 3, hører dersom de destineres for instituttets egeninnsats eller styring, inn under biskopen akkurat som ordensfolk.

Kan. 716 –

1. §1. Alle medlemmene må aktivt ta del i instituttets liv i overensstemmelse med egenretten.
2. §2. Medlemmer av samme institutt må seg imellom ta vare på et fellesskap der de møysommelig sørger for åndens enhet og genuint brorskap.

Kan. 717 –

1. §1. Konstitusjonene må foreskrive egen styringsmåte, fastlegge tiden som lederne bekler sine embeter og måten som de utpekes på.
2. §2. Ingen som ikke er definitivt innlemmet, må utpekes til øverste leder.
3. §3. De som er satt i spissen for styringen av et institutt, må sørge for at åndens enhet blir bevart i dette, og de må fremme medlemmenes aktive deltagelse.

Kan. 718 – Forvaltningen av et institutts formuesgoder som skal uttrykke og fremme evangelisk fattigdom, retter seg etter bestemmelsene i bok V, Kirkens timelige verdier, foruten etter instituttets egenrett. Likeledes må egenretten fastlegge instituttets forpliktelser, særlig de økonomiske, overfor medlemmer som vier sin innsats for dette.

Kan. 719 –

1. §1. For trofast å svare på sitt kall og for at deres apostoliske virksomhet kan springe ut av selve enheten med Kristus, må medlemmene med omhu trekke seg tilbake for bønn, på en god måte legge vekt på lesning av Den hellige skrift, overholde den årlige tid for retrett og gjennomføre andre åndelige øvelser i henhold til egenretten.
2. §2. Feiring av Eukaristien, daglig når det lar seg gjøre, må være kilde til og styrke av hele deres gudviede liv.
3. §3. De må fritt gå til botens sakrament som de hyppig må motta.
4. §4. Fritt må de ta til seg nødvendig veiledning av samvittigheten, og dersom de vil, må de be om råd av dette slag også fra sine ledere.

Kan. 720 – Retten til å oppta i institutt, enten for prøving eller ved å ta på seg de sakrale bånd, det være seg tidsbegrensede eller livsvarige eller definitive, tilligger de høyere ledere med deres råd i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene.

Kan. 721 –

1. §1. Invalid opptas følgende til initialprøving:
   1. 1° den som ennå ikke har nådd myndighetsalderen;
   2. 2° den som for øyeblikket er bundet ved sakralt bånd i et institutt for gudviet liv eller opptatt i et selskap for apostolisk liv;
   3. 3° en ektefelle under ekteskapets bestående.
2. §2. Konstitusjonene kan fastsette andre opptakshindringer, også for gyldighet, og tilføye vilkår.
3. §3. For at en skal antas, må han dertil nødvendigvis ha den modenhet som er nødvendig for å føre instituttets eget liv på riktig måte.

Kan. 722 –

1. §1. Initialprøvingen må innrettes slik at kandidatene blir bedre kjent med sitt guddommelige kall og dertil med instituttets eget, og at de blir øvd i instituttets ånd og levemåte.
2. §2. Kandidatene må bli opplært på riktig måte til å føre et liv i overensstemmelse med de evangeliske råd, og de må bli undervist om hvordan de skal vende dette fullstendig mot apostolatet idet de gjør bruk av de former for evangelisering som svarer mer til instituttets formål, ånd og egenart.
3. §3. Måte og tid for denne prøving før de sakrale bånd for første gang blir påtatt i instituttet, som ikke må være kortere enn en toårsperiode, fastlegges i konstitusjonene.

Kan. 723 –

1. §1. Etter utløp av initialprøvingstiden må en kandidat som vurderes som skikket, ta på seg de tre evangeliske råd – bekreftet ved sakralt bånd –, eller han må forlate instituttet.
2. §2. Den første innlemmelse, ikke kortere enn en femårsperiode, må være tidsbegrenset i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene.
3. §3. Etter utløp av denne innlemmelsestid må et medlem som vurderes som skikket, gis adgang til livsvarig eller definitiv innlemmelse, nemlig ved for alltid å fornye de tidsbegrensede bånd.
4. §4. Definitiv innlemmelse likestilles med livsvarig mht. bestemte juridiske virkninger som blir å fastsette i statuttene.

Kan. 724 –

1. §1. Opplæringen etter at de sakrale bånd for første gang er påtatt, må stadig holde ved i overensstemmelse med konstitusjonene.
2. §2. Medlemmene må skrittvis opplæres like mye i guddommelige som i menneskelige ting; instituttets ledere må vise seriøs omsorg for deres kontinuerlige åndelige formasjon.

Kan. 725 – Et institutt kan ved et bånd bestemt i konstitusjonene assosiere med seg andre kristustroende som vil strebe etter evangelisk fullkommenhet i overensstemmelse med instituttets ånd og delta i dets sendelse.

Kan. 726 –

1. §1. Når tiden for tidsbegrenset innlemmelse er utløpt, kan et medlem fritt bryte opp fra instituttet, eller vedkommende kan av en berettiget grunn av høyere leder etter at hans råd er hørt, utelukkes fra fornyelse av de sakrale bånd.
2. §2. Et medlem med tidsbegrenset innlemmelse som av egen drift ber om det, kan av en tungtveiende grunn få bevilling fra den øverste leder med samtykke fra hans råd til å forlate instituttet.

Kan. 727 –

1. §1. Et livsvarig innlemmet medlem som vil bryte opp fra sitt institutt, må etter at han seriøst har overveid saken innfor vår Herre, gjennom den øverste leder søke om bevilling fra Den apostoliske stol til å forlate instituttet dersom instituttet er under pavelig rett; ellers også fra diøcesanbiskopen ettersom det fastlegges i konstitusjonene.
2. §2. Dersom det handler om en i instituttet inkardinert kleriker, følges forskriften i kan. 693.

Kan. 728 – Når bevilling til å forlate instituttet rettmessig er innvilget, bortfaller alle bånd foruten de rettigheter og forpliktelser som var utvirket av innlemmelsen.

Kan. 729 – Et medlem ekskluderes fra instituttet i samsvar med det som er bestemt i kann. 694 § 1, [nr.] 1 og 2 og 695; dertil kan konstitusjonene bestemme andre eksklusjonsgrunner, dog utelukkende når de er forholdsmessig tungtveiende, ytre, tilregnbare og juridisk godtgjorte, og når fremgangsmåten fastsatt i kann. 697–700 blir overholdt. På eksklusjon kommer forskriften i kan. 701 til anvendelse.

Kan. 730 – For at et medlem av et sekularinstitutt kan gå over til et annet sekularinstitutt, må forskriftene i kann. 684, §§ 1, 2, 4 og 685 overholdes; men for at det kan skje overgang til ordensinstitutt eller til selskap for apostolisk liv, eller fra disse til sekularinstitutt, kreves det tillatelse fra Den apostoliske stol hvis mandat må legges til grunn.