Kirkeretten

BOK I: GENERELLE BESTEMMELSER

Kan. 1 – Kanonene i denne lovbok gjelder kun Den latinske kirke.

Kan. 2 – Lovboken fastlegger for det meste ikke rituelle forhold som blir å overholde ved feiringen av liturgiske handlinger; derfor beholder de hittil gjeldende liturgiske lover sin kraft med mindre et eller annet i dem måtte være i strid med kanonene i lovboken.

Kan. 3 – Kanonene i lovboken opphever hverken helt eller delvis avtaler inngått av Den apostoliske stol med land og andre politiske konstellasjoner; følgelig forblir de gjeldende på samme måte som også inntil nå; motstridende forskrifter i denne lovbok står ikke i veien for avtalene.

Kan. 4 – Velervervede rettigheter og likeledes privilegier som av Den apostoliske stol like til denne tid er innvilget fysiske eller juridiske personer, som er i bruk og ikke er tilbakekalt, blir stående urørt med mindre de uttrykkelig tilbakekalles ved kanonene i denne lovbok.

Kan. 5 –

§1. De inntil nå i strid med forskriftene i disse kanoner gjeldende universelle eller partikulære sedvaner som forkastes av selve kanonene i denne lovbok, er helt og holdent avskaffet og skal heller ikke i fremtiden tillates å restitueres; også de øvrige skal regnes som avskaffet med mindre lovboken uttrykkelig forutsetter noe annet eller når de er hundreårige eller stammer fra uminnelige tider; i så fall kan de nemlig tolereres dersom de etter ordinarius’ vurdering ut fra hensynet til stedlige eller personrelaterte omstendigheter ikke kan fjernes.
§2. De hittilgjeldende universelle eller partikulære sedvaner utenom gjeldende rett må overholdes.

Kan. 6 –

§1. Ved ikrafttredelsen av denne lovbok oppheves:
1. 1° Den kanoniske lovbok promulgert i året 1917;
2. 2° dessuten andre universelle lover og partikularlover i strid med forskriftene i denne lovbok med mindre det gjelder partikularlover der noe annet uttrykkelig forutsettes;
3. 3° alskens universelle eller partikulære straffelover utstedt av Den apostoliske stol med mindre de blir opptatt i selve denne lovbok;
4. 4° også øvrige universelle disiplinærlover når de gjelder materie som fullt og helt ordnes i denne lovbok.
§2. For så vidt som kanonene i denne lovbok gjengir gammel rett, må man se på dem også med tanke på kanonisk tradisjon.

AVSNITT I: KIRKELIGE LOVER

Kan. 7 – En lov blir innført ved det at den blir promulgert.

Kan. 8 –

§1. Universelle kirkelige lover blir promulgert ved utgivelse i Actorum Apostolicae Sedis commentarium officiale, med mindre det i enkelttilfeller måtte være foreskrevet at de vil bli promulgert på annen måte; og de trer først i kraft når tre måneder er gått fra den dag nummeret av Acta er datert med mindre de ut fra sakens natur binder umiddelbart eller en kortere eller lengre ikrafttredelsestid spesielt og uttrykkelig er blitt fastsatt i selve loven.
§2. Partikularlover blir promulgert på den av lovgiveren bestemte måte, og de begynner å forplikte etter en måned fra promulgasjonsdagen med mindre det i selve loven fastsettes et annet tidspunkt.

Kan. 9 – Lover gjelder fremtidige og ikke fortidige forhold med mindre noe ved direkte nevnelse i dem forutsettes å gå på fortidige forhold.

Kan. 10 – Bare de lover blir å regne som ugyldiggjørende eller inhabiliserende der det uttrykkelig blir fastsatt at en handling er juridisk sett null verd eller at en person er ugild.

Kan. 11 – Rene kirkelige lover påligger dem som er døpt i Den katolske kirke eller opptatt i samme, som i tilstrekkelig grad er ved fornuftens bruk og som – med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes i gjeldende rett – har fylt syv år.

Kan. 12 –

§1. Universelle lover påligger alle som de er utstedt for, overalt på jorden.
§2. Men alle som for øyeblikket befinner seg på et territorium, fritas fra universelle lover som ikke gjelder på dette bestemte territorium.
§3. De som har bopel eller midlertidig bopel på et territorium og som samtidig for øyeblikket holder til der, er underlagt lover utferdiget for dette særskilte territorium når de er utstedt for disse personer, dog så at forskriften i kan. 13 står fast.

Kan. 13 –

§1. Partikularlover formodes ikke å være personelle, men territorielle med mindre noe annet er på det rene.
§2. Fremmede bindes ikke:
1. 1° av partikularlover for deres eget territorium så lenge de er fraværende fra dette, med mindre enten deres overtredelse gjør skade i eget territorium eller lovene er personelle;
2. 2° og heller ikke av lover for territoriet der de befinner seg, med unntak av dem som sørger for den offentlige orden, som bestemmer ytre formaliteter ved handlinger eller som gjelder fast eiendom som befinner seg på territoriet.
§3. Omstreifere forpliktes så vel av universelle lover som av partikularlover som er gjeldende på det sted der de befinner seg.

Kan. 14 – Ved tvil om noe i juridisk henseende har lovene ikke gjennomslagskraft, heller ikke ugyldiggjørende eller inhabiliserende lover; men dersom tvilen handler om et faktiske forhold, kan ordinariusene dispensere fra dem dersom det handler om en dispensasjon som er forbeholdt en bestemt myndighet, dog utelukkende når den pleier å bli innvilget av myndigheten den er forbeholdt for.

Kan. 15 –

§1. Uvitenhet eller villfarelse vedrørende ugyldiggjørende eller inhabiliserende lover hindrer ikke deres virkning med mindre noe annet uttrykkelig fastsettes.
§2. Uvitenhet eller villfarelse formodes ikke vedrørende lov eller straff, vedrørende egen faktisk situasjon eller vedrørende en annens notoriske og faktiske situasjon; men vedrørende en annens ikke notoriske, men faktiske situasjon formodes det inntil det motsatte blir bevist.

Kan. 16 –

§1. Lovgiveren tolker lovene autentisk; det gjør også den som av samme har fått overdratt myndighet til å tolke autentisk.
§2. En autentisk tolkning fremlagt i lovs form har også samme kraft som selve loven og skal promulgeres; dersom den bare forklarer lovens i og for seg sikre ord, gjelder den tilbakevirkende; dersom den innskrenker eller utvider loven eller den avklarer tvil, er den ikke tilbakevirkende.
§3. Men en tolkning i form av en rettslig dom eller en administrativ handling i et særskilt saksforhold har ikke lovs kraft og den binder bare de personer og berører de saksforhold som den er gitt for.

Kan. 17 – Kirkelige lover blir å forstå i overensstemmelse med ordenes egen betydning, tekst og kontekst tatt i betraktning; dersom noe forblir et tvilsspørsmål eller uklart, må man gripe tilbake til parallelle steder dersom slike finnes, til lovens formål og omstendigheter og til lovgiverens mening.

Kan. 18 – Lover som fastsetter straff, som innskrenker den frie utøvelse av rettigheter eller som inneholder unntak fra en lov, er underlagt strikt tolkning.

Kan. 19 – Dersom det om et bestemt forhold mangler så vel uttrykkelig forskrift i universell lov eller partikularlov som sedvane, må saken – med mindre det er en straffesak – løses under hensyntagen til lover utstedt for lignende forhold, under overholdelse av de generelle rettsprinsipper sammen med kanonisk rimelighet, ut fra Den romerske kuries rettsforståelse og -praksis og ut fra fagfolks allmenne og konsekvente oppfatning.

Kan. 20 – En senere lov opphever helt eller delvis en tidligere dersom den uttrykkelig sier det eller er i direkte strid med den tidligere eller den ordner hele den tidligere lovs materie fullt og helt; men en universell lov opphever på ingen måte partikulær eller spesiell rettmed mindre noe annet uttrykkelig forutsettes i gjeldende rett.

Kan. 21 – Ved tvil om tilbakekallelse av en fra før av eksisterende lov formodes det ikke, men de senere lover blir å tyde i retning de tidligere og når det lar seg gjøre, å bringe i samstemmighet med disse.

Kan. 22 – Borgerlige lover som Kirkens rett henviser til, må overholdes innen den kanoniske rett med samme virkninger som denne for så vidt som de ikke er i strid med guddommelig rett og med mindre noe annet forutsettes i kanonisk rett.

AVSNITT II: SEDVANE

Kan. 23 – Bare den av et fellesskap av troende innførte sedvane som er approbert av en lovgiver, har lovs kraft – som bestemt i kanonene som følger.

Kan. 24 –

§1. Ingen sedvane som måtte være i strid med guddommelig rett, kan få lovs kraft.
§2. Heller ikke kan en sedvane få lovs kraft i strid med eller utenom den kanoniske rett med mindre den er fornuftig; men en sedvane som uttrykkelig forkastes i gjeldende rett, er ikke fornuftig.

Kan. 25 – Ingen sedvane får lovs kraft med mindre den er blitt overholdt av et fellesskap som i det minste er kapabelt til å være mottager av lovgivning, og det har skjedd med det i sinne å føre inn rett.

Kan. 26 – Med mindre den av kompetent lovgiver spesielt er blitt godkjent, får en sedvane i strid med någjeldende kanonisk rett eller som eksisterer utenom kanonisk lov, bare lovs kraft dersom den rettmessig gjennom 30 sammenhengende og fulle år er blitt overholdt; men i strid med kanonisk lov som inneholder klausul som forbyr fremtidige sedvaner, kan alene en hundreårig sedvane eller en fra uminnelige tider ha fortrinn.

Kan. 27 – Sedvanen er den beste tolker av lovene.

Kan. 28 – Idet forskriften i kan. 5 dog står fast, tilbakekalles en sedvane i strid med eller utenom lov ved motstridende sedvane eller lov; men med mindre den uttrykkelig gjør oppmerksom på noe slikt, tilbakekaller ikke en lov hundreårige sedvaner eller slike fra uminnelige tider, og heller ikke kaller en universell lov tilbake partikulære sedvaner.

AVSNITT III: GENERALDEKRETER OG INSTRUKSJONER

Kan. 29 – Generaldekreter – som anvendes av kompetent lovgiver for å utstede allmenne forskrifter for et fellesskap som er kapabelt til å være mottager av lovgivning – er lover i egentlig forstand og retter seg etter kanonenes forskrifter om lover.

Kan. 30 – Den som bare innehar eksekutiv myndighet, kan ikke gyldig utstede generaldekret som omtalt i kan. 29 med mindre det går på enkelttilfeller der vedkommende i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, uttrykkelig har fått det innvilget fra kompetent lovgiver og da under overholdelse av vilkårene fastsatt i innvilgningshandlingen.

Kan. 31 –

§1. De som innehar eksekutiv myndighet, kan innenfor grensene for sin kompetanse gyldig utstede iverksettende generaldekreter der måtene som blir å overholde når en lov anvendes, jo blir nærmere bestemt, eller der iakttagelsen av lovene blir innskjerpet.
§2. Hva angår promulgasjon av og ikrafttredelsestid for dekretene omtalt i § 1 må forskriftene i kan. 8 overholdes.

Kan. 32 – Iverksettende generaldekreter som bestemmer nærmere på hvilken måte lover kommer til anvendelse eller som innskjerper iakttagelsen av dem, forplikter dem som vedkommende lover påligger.

Kan. 33 –

§1. Iverksettende generaldekreter opphever ikke lover, heller ikke dersom de gis ut i direktorier eller dokumenter med andre benevnelser; forskrifter i dem som måtte være i strid med lovene, mangler all kraft.
§2. De holder opp å ha kraft etter at det har skjedd eksplisitt eller implisitt tilbakekallelse fra kompetent myndighet, foruten etter bortfall av den lov for hvis iverksettelse de er gitt; men de bortfaller ikke ved opphør av den rett hvorved vedkommende har fastsatt dem, med mindre det motsatte uttrykkelig forutsettes.

Kan. 34 –

§1. Instruksjoner blir gitt til deres bruk som er ansvarlig for at lover besørges iverksatt, og de forplikter dem ved iverksettelsen av lovene – for ved instruksjonene blir jo lovenes forskrifter forklart og de utfolder og bestemmer nærmere hva det er fornuftig å overholde under iverksettelsen av dem –; innenfor grensene for deres kompetanse utgir de som innehar eksekutiv myndighet, rettmessig instruksjoner.
§2. Instruksjonenes anordninger opphever ikke lover, og dersom noe ikke kan holdes sammen med forskriftene i lovene, mangler det all kraft.
§3. Instruksjonene holder opp ikke bare å ha kraft ved eksplisitt eller implisitt tilbakekallelse fra kompetent myndighet som har utgitt dem, eller fra dennes overordnede myndighet, men også ved bortfall av loven som de er gitt for å forklare eller besørge iverksatt.

AVSNITT IV: ADMINISTRATIVE ENKELTHANDLINGER

KAPITTEL I: FELLESBESTEMMELSER

Kan. 35 – En administrativ enkelthandling, det være seg et dekret eller påbud, eller et reskript, kan frembringes av den som innehar eksekutiv myndighet, men da innenfor grensene for hans kompetanse, dog så at forskriften i kan. 76, § 1, står fast.

Kan. 36 –

§1. En administrativ handling blir å forstå i overensstemmelse med ordenes egen betydning og alminnelig språkbruk; i tvilstilfelle der slike refererer seg til rettsstrider, der de angår trussel om eller idømmelse av straffer, der de innskrenker en persons rettigheter, der de skader tredjepersons velervervede rettigheter eller der de går imot en lov til fordel for privatpersoner, er de underlagt strikt tolkning; for alle øvrige handlinger gjelder vid tolkning.
§2. En administrativ handling skal ikke utstrekkes til andre enn de uttrykkelig tilsiktede tilfeller.

Kan. 37 – En administrativ handling som gjelder det ytre rom, blir å stadfeste skriftlig; det gjelder likeledes for en handling for dennes iverksettelse dersom dette skal skje i form av overdragelse.

Kan. 38 – En administrativ handling – også dersom det handler om et reskript gitt Motu proprio – mangler virkning for så vidt som den skader en annens velervervede rettighet eller den er i strid med lov eller godkjent sedvane med mindre kompetent myndighet uttrykkelig har tilføyd en opphevelsesklausul.

Kan. 39 – Mht. gyldighet betraktes vilkår i administrative handlinger bare da å være tilføyd når de uttrykkes ved subjunksjonene dersom, med mindre eller dog utelukkende.

Kan. 40 – Eksekutoren av en administrativ handling utfører sitt oppdrag invalid før han har mottatt skriv og har kontrollert dets autentisitet og integritet – med mindre det på forhånd ved den myndighet som har fastsatt handlingen, er blitt oversendt melding til ham om samme.

Kan. 41 – Eksekutoren av en administrativ handling som blir overdratt en ren iverksettelsestjeneste, kan ikke nekte iverksettelse av denne handling med mindre det viser seg klart at selve handlingen er juridisk sett null verd, at den av en annen tungtveiende grunn ikke kan opprettholdes eller at det i selve den administrative handling er tilføyd vilkår som ikke er oppfylt; dog må eksekutoren av en administrativ handling avbryte iverksettelsen av denne dersom det synes uhensiktsmessig med tanke på omstendighetene mht. person eller sted; i disse tilfeller må han straks underrette den myndighet som står bak handlingen.

Kan. 42 – Eksekutoren av en administrativ handling skal gå frem i samsvar med det som er bestemt i mandatet; men dersom han ikke har oppfylt essensielle vilkår tilføyd i skrivet og heller ikke har overholdt den substansielle form mht. hvordan man må gå frem, er iverksettelsen ugyldig.

Kan. 43 – En administrativ handlings eksekutor kan etter sitt gode skjønn erstatte seg selv med en annen som eksekutor med mindre erstatning er forbudt, vedkommende er blitt valgt med sikte på ham som person eller erstatningsperson er forhåndsbestemt; men i disse tilfeller har eksekutoren lov til å overdra de forberedende handlinger til en annen.

Kan. 44 – En administrativ handling kan også av eksekutorens embetsetterfølger besørges iverksatt – med mindre vedkommende er blitt valgt med sikte på ham som person.

Kan. 45 – Dersom eksekutoren på en eller annen måte har gjort en feil ved iverksettelsen av en administrativ handling, er det helt i orden at han igjen besøger samme handling iverksatt.

Kan. 46 – En administrativ handling bortfaller ikke ved opphør av den rett ved hvilke vedkommende har fastsatt den, med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes i gjeldende rett.

Kan. 47 – Tilbakekallelse av en administrativ handling ved en annen administrativ handling fra kompetent myndighet får virkning bare fra det øyeblikk tilbakekallelsen rettmessig blir bekjentgjort for den person som handlingen er gitt for.

KAPITTEL II: ENKELTDEKRETER OG ENKELTPÅBUD

Kan. 48 – Med enkeltdekret forstås en administrativ handling avgitt fra kompetent eksekutiv myndighet der det i overensstemmelse med gjeldende retts bestemmelser fattes en avgjørelse eller skjer en tildeling for et enkelttilfelle som etter sin natur ikke baserer seg på en søknad fra en eller annen.

Kan. 49 – Et enkeltpåbud er et dekret der en eller flere bestemte personer direkte og rettmessig pålegges å gjøre eller unnlate noe, særlig for å innskjerpe iakttagelsen av en lov.

Kan. 50 – Før en myndighet utsteder et enkeltdekret, må den innhente nødvendige opplysninger og bevis og når det lar seg gjøre, må den høre dem hvis rettigheter kan bli skadet.

Kan. 51 – Et dekret må utstedes skriftlig med avgjørelsesgrunnene uttrykt i det minste summarisk dersom det handler om en avgjørelse.

Kan. 52 – Et enkeltdekret har bare kraft mht. de saksforhold som det dekreterer om og for de personer som det er gitt for; men disse forplikter det overalt med mindre noe annet er på det rene.

Kan. 53 – Dersom dekreter er i strid med hverandre, har et særskilt – i de forhold som særskilt blir uttrykt – fortrinn fremfor et generelt; dersom de er like særskilte eller generelle, tilsidesetter et i tid senere et tidligere for så vidt som det er i strid med dette.

Kan. 54 –

§1. Et enkeltdekret hvis anvendelse blir overdratt til en eksekutor, har virkning fra iverksettelsesøyeblikket; ellers fra det øyeblikk det med myndighet fra selve den dekreterende blir forkynt for personen.
§2. For at et enkeltdekret kan ha gjennomslagskraft, må det forkynnes ved et rettmessig dokument i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 55 – Idet det som er foreskrevet i kann. 37 og 51 dog står fast, og når en særdeles tungtveiende begrunnelse står i veien for at dekretets skriftlige tekst overleveres, regnes et dekret for forkynt dersom det i nærvær en notar eller to vitner er forelest for den som det er bestemt for, og etter at det er nedtegnet en akt om dette som må underskrives av alle nærværende.

Kan. 56 – Et dekret regnes for forkynt dersom den som det er bestemt for, etter på riktig måte å være innkalt for å ta imot eller høre dekretet, uten en berettiget grunn ikke har innfunnet seg eller har avvist å underskrive.

Kan. 57 –

§1. I den utstrekning lov befaler at et dekret skal utstedes eller det rettmessig fra den i hvis interesse det er, blir fremsatt en søknad eller klage for å oppnå et dekret, må kompetent myndighet sørge for dekretet innen tre måneder fra søknaden eller klagen er mottatt, med mindre en annen frist er foreskrevet ved lov.
§2. Dersom dekret ennå ikke er gitt når denne frist er passert, formodes svaret å være negativt hva angår fremsettelse av videre klage.
§3. Det formodede negative svar fritar ikke kompetent myndighet fra forpliktelsen til å utstede dekret, enn si fra å reparere i samsvar med det som er bestemt i kan. 128, eventuelt forvoldt skade.

Kan. 58 –

§1. Et enkeltdekret holder opp å ha juridisk kraft etter at det fra kompetent myndighet rettmessig har skjedd tilbakekallelse foruten etter bortfall av den lov til hvis iverksettelse det ble gitt.
§2. Et enkeltpåbud som ikke er pålagt ved et rettmessig dokument, bortfaller ved opphør av den påbydendes rett.

KAPITTEL III: RESKRIPTER

Kan. 59 –

§1. Med reskript forstås en fra kompetent eksekutiv myndighet skriftlig fremskaffet administrativ handling hvorved det – etter dens egen natur på søknad fra en eller annen – innvilges et privilegium, en dispensasjon eller en annen nådebevilling.
§2. De forskrifter som er fastsatt om reskripter, gjelder også for innvilgning av tillatelse foruten for muntlige innvilgninger av nådebevillinger med mindre noe annet er på det rene.

Kan. 60 – Hvilket som helst reskript kan utvirkes av alle som ikke uttrykkelig forbys det.

Kan. 61 – Med mindre noe annet er på det rene, kan et reskript utvirkes for en annen – også uten dennes tilslutning – og det gjelder før hans akseptasjon, dog så at motstridende klausuler står urokket.

Kan. 62 – Et reskript der ingen eksekutor oppgis, får virkning fra det øyeblikk som skrivet er gitt; for øvrig fra iverksettelsesøyeblikket.

Kan. 63 –

§1. I veien for gyldigheten av et reskript står subrepsjon eller fortielse av sannheten dersom forhold som i overensstemmelse med lov, stil eller kanonisk praksis må komme til uttrykk for gyldighet, ikke er uttrykt i anmodningen, med mindre det handler om et nådebevillingsreskript som er gitt Motu proprio.
§2. Likeledes står obrepsjon eller falsk redegjørelse i veien for gyldigheten av et reskript dersom det enn ikke er fremsatt én sann utslagsgivende reskriptgrunn.
§3. Den utslagsgivende reskriptgrunn i reskripter der ingen eksekutor finnes, må nødvendigvis ha vært sann på det tidspunkt reskriptet ble gitt; for øvrig på iverksettelsestidspunktet.

Kan. 64 – Idet Pønitentiariatets rett i forhold til det indre rom dog står urokket, kan en nådebevilling nektet fra et hvilket som helst dikasterium i Den romerske kurie ikke gyldig innvilges fra et annet dikasterium i samme kurie eller fra en annen kompetent myndighet nedenfor Den romerske pave uten tilslutning fra det dikasterium som begynte å handle i forholdet.

Kan. 65 –

§1. Idet forskriftene i §§ 2 og 3 dog står urokket, må ingen be om en nådebevilling fra en annen ordinarius som han fra egen ordinarius er nektet, med mindre det er gjort oppmerksom på nektelsen; men når det er gjort oppmerksom på denne, må ordinarius ikke innvilge nådebevillingen med mindre nektingsbegrunnelsen fra den første ordinarius foreligger.
§2. En nådebevilling nektet fra generalvikaren eller fra en biskoppelig vikar kan ikke gyldig innvilges fra en annen vikar for samme biskop, heller ikke om nektingsbegrunnelsen fra den nektende vikar foreligger.
§3. En nådebevilling nektet fra generalvikaren eller fra en biskoppelig vikar og senere uten at det er gjort oppmerksom på denne nektelse, utvirket fra diøcesanbiskopen er invalid; men en nådebevilling nektet fra diøcesanbiskopen kan ikke gyldig – heller ikke når det er gjort oppmerksom på nektelsen – utvirkes fra hans generalvikar eller biskoppelige vikar når ikke biskopen samtykker i det.

Kan. 66 – Et reskript blir ikke ugyldig på grunn av feil mht. navnet på den person som det er gitt til eller fra hvem det er avgitt, heller ikke mht. stedet der denne residerer eller mht. saksforholdet det handler om, dog utelukkende når det etter ordinarius’ vurdering ikke består noe tvil om selve personen eller om saksforholdet.

Kan. 67 –

§1. Dersom det skulle hende at det til det ene og samme saksforhold utvirkes to seg imellom motstridende reskripter, har et særskilt, i de forhold som blir særskilt uttrykt, fortrinn fremfor et generelt.
§2. Dersom de er like særskilte eller generelle, har et i tid tidligere fortrinn fremfor et senere med mindre det i det andre uttrykkelig blir gjort oppmerksom på det første, eller med mindre den første utvirker ved svik eller ved en nevneverdig forsømmelse ikke har gjort bruk av sitt reskript.
§3. Ved tvil om et reskript er ugyldig eller ei, må man henvende seg til reskribenten.

Kan. 68 – Et reskript fra Den apostoliske stol der ingen eksekutor er oppgitt, skal bare da presenteres for den utvirkendes ordinarius når dette i selve skrivet påbys, det handler om offentlige forhold eller det nødvendigvis må skje for at vilkårene skal bli godtgjort.

Kan. 69 – Når for et reskript ingen tid er fastlagt for dets presentasjon, kan det på enhvert tidspunkt fremlegges for en eksekutor – når bare list og svik er fraværende.

Kan. 70 – Dersom i et reskript selve innvilgningen blir overdratt til en eksekutor, tilligger det ham etter sitt gode skjønn og samvittighet å innvilge eller nekte nådebevillingen.

Kan. 71 – Det påligger ingen å gjøre bruk av et reskript innvilget bare til hans gunst – med mindre det på annet vis påligger ham en kanonisk forpliktelse til det.

Kan. 72 – Reskripter innvilget fra Den apostoliske stol som er utgått, kan av diøcesanbiskopen ut fra en berettiget grunn én gang forlenges, likevel ikke ut over tre måneder.

Kan. 73 – Intet reskript tilbakekalles ved motstridende lov med mindre noe annet forutsettes i selve loven.

Kan. 74 – Selv når en i det indre rom kan gjøre bruk av en nådebevilling innvilget ham muntlig, påligger det ham å bevise den i forhold til det ytre rom i den utstrekning han rettmessig blir bedt om det.

Kan. 75 – Dersom et reskript inneholder et privilegium eller en dispensasjon, må dertil forskriftene i kanonene som følger, overholdes.

KAPITTEL IV: PRIVILEGIER

Kan. 76 –

§1. Et privilegium – dvs. en nådebevilling til gunst for bestemt fysiske eller juridiske personer, som har kommet gjennom en særskilt handling – kan innvilges av en lovgiver foruten av en eksekutiv myndighet til hvem lovgiveren har innvilget denne myndighet.
§2. En hundreårig besittelse eller en fra uminnelige tider fører til formodning om innvilget privilegium.

Kan. 77 – Et privilegium blir å tolke i samsvar med det som er bestemt i kan. 36, § 1; men den tolkning blir alltid å anvende som gjør at de som er blitt beriket ved privilegiet, faktisk tilegner seg en nådebevilling.

Kan. 78 –

§1. Et privilegium formodes å være varig, med mindre det motsatte blir bevist.
§2. Et personlig privilegium – nemlig et som følger en person – utslokkes med denne.
§3. Et tinglig privilegium bortfaller ved tingens eller stedets totale undergang; men et lokalt privilegium livner til igjen dersom stedet innen 50 år gjenreises.

Kan. 79 – Et privilegium bortfaller ved kompetent myndighets tilbakekallelse i samsvar med det som er bestemt i kan. 47, dog så at forskriften i kan. 81 står fast.

Kan. 80 –

§1. Intet privilegium bortfaller ved frasigelse med mindre denne er blitt akseptert av kompetent myndighet.
§2. Et privilegium innvilget bare til vedkommendes egen gunst kan enhver fysisk person frasi seg.
§3. Et privilegium innvilget til en juridisk person eller på grunnlag av et steds eller en tings verdighet kan enkeltpersoner ikke frasi seg; heller ikke står det åpent for selve den juridiske person å frasi seg et privilegium innvilget for vedkommende dersom frasigelsen vil falle ut til ulempe for Kirken eller andre.

Kan. 81 – Ved opphør av den innvilgendes rett utslokkes ikke et privilegium med mindre det ble gitt med klausulen til vårt velbehag eller med en annen likeverdig klausul.

Kan. 82 – Ved ikke-bruk eller ved motstridende bruk bortfaller ikke et privilegium som ikke er til byrde for andre; men faller det andre til belastning, tapes det dersom rettmessig foreldelse er inntrådt.

Kan. 83 –

§1. Et privilegium bortfaller ved utløp av den tid eller ved oppfyllelse av det antall tilfeller som det er innvilget for, dog så at forskriften i kan. 142, § 2, står fast.
§2. Det bortfaller også dersom ved tidens fremadskriden omstendighetene mht. tingene slik er blitt endret – etter kompetent myndighets vurdering – at privilegiet innebærer skade eller dets bruk vil være ulovlig.

Kan. 84 – Den som misbruker en myndighet gitt ham ut fra et privilegium, fortjener å bli fratatt selve privilegiet; derfor bør ordinarius etter at den privilegerte forgjeves er advart, frata ham et alvorlig misbrukt privilegium som han selv har innvilget; dersom privilegiet er blitt innvilget fra Den apostoliske stol, påligger det ordinarius å underrette samme.

KAPITTEL V: DISPENSASJONER

Kan. 85 – Dispensasjon – dvs. befrielse fra en rent kirkelig lov i enkelttilfelle – kan innvilges av dem som innehar eksekutiv myndighet innenfor rammene for deres kompetanse foruten av dem som det eksplisitt eller implisitt, enten ut fra selve den gjeldende rett eller i kraft av en rettmessig delegering, tilkommer dispensasjonsmyndighet.

Kan. 86 – Under muligheten for dispensasjon faller ikke lover for så vidt som de fastlegger det som på essensielt vis er konstitutivt ved juridiske innretninger eller handlinger.

Kan. 87 –

§1. I den utstrekning diøcesanbiskopen vurderer at det kan bidra til de troendes åndelige vel, kan han gyldig dispensere dem fra disiplinærlover utstedt av Kirkens øverste myndighet – så vel universelle lover som partikularlover for hans territorium eller for hans undergivne, likevel ikke fra prosess- eller straffelover og heller ikke i de tilfeller dispensasjon er forbeholdt Den apostoliske stol eller annen spesiell myndighet.
§2. Enhver ordinarius kan dersom henvendelse til Den hellige stol er vanskelig og det samtidig vil være fare for alvorlig skade ved forsinkelse, gyldig dispensere fra nevnte lover, ja, selv dersom dispensasjon er forbeholdt Den hellige stol – dog utelukkende når det handler om dispensasjon som denne under tilsvarende omstendigheter pleier å innvilge, og dog så at forskriften i kan. 291 står fast.

Kan. 88 – Stedets ordinarius kan gyldig dispensere fra diøcesanlover og i den utstrekning han vurderer at det bidrar til det beste for de troende, fra lover utstedt av et plenar- eller provinsialkonsil eller av bispekonferansen.

Kan. 89 – Sognepresten og andre prester eller diakoner kan ikke gyldig dispensere fra universell lov eller partikularlov med mindre denne myndighet uttrykkelig er innvilget til disse.

Kan. 90 –

§1. Fra en kirkelig lov må det ikke dispenseres uten av en berettiget og fornuftig grunn med tanke på omstendighetene omkring tilfellet og lovens strenghet som det dispenseres fra; ellers er dispensasjon ulovlig og med mindre den er gitt av lovgiveren selv eller av dennes overordnede myndighet, også ugyldig.
§2. Dispensasjon innvilges i tvilstilfelle gyldig og lovlig ut fra tilstrekkelig grunn.

Kan. 91 – Den som innehar dispensasjonsmyndighet, kan – også når han befinner seg utenfor eget territorium – gyldig utøve den overfor undergivne, selv når de er fraværende fra territoriet, og med mindre det motsatte uttrykkelig er fastsatt, også overfor fremmede som for øyeblikket oppholder seg på territoriet, foruten overfor seg selv.

Kan. 92 – Underlagt strikt tolkning er ikke alene dispensasjon i samsvar med det som er bestemt i kan. 36, § 1, men også selve den dispensasjonsmyndighet som er innvilget for et bestemt tilfelle.

Kan. 93 – En dispensasjon med etterfølgende bruksmuligheter bortfaller på de samme måter som et privilegium foruten ved sikkert og totalt bortfall av den utslagsgivende dispensasjonsgrunn.

AVSNITT V: STATUTTER OG FORRETNINGSORDNINGER

Kan. 94 –

§1. Statutter i egentlig forstand er anordninger som utferdiges i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, for helheter av personer eller ting, og der deres formål, konstitusjon, styring og retningslinjer for det som skal utføres, blir fastlagt.
§2. Ved statutter for helhet av personer blir alene de personer forpliktet som rettmessig er medlemmer av vedkommende; ved statutter for helhet av ting gjelder dette for dem som sørger for ledelsen av vedkommende.
§3. Statuttenes forskrifter som er utferdiget i kraft av legislativ myndighet og promulgert, retter seg etter kanonenes forskrifter om lover.

Kan. 95 –

§1. Forretningsordener er regler dvs. bestemmelser som skal overholdes i møter av personer, enten møtene er tillyst av kirkelig myndighet eller de er fritt sammenkalt av kristustroende, foruten ved andre ting som avholdes og der også de forhold blir fastlagt som berører konstitusjon, ledelse og retningslinjer for saksbehandlingen.
§2. Ved møter eller andre ting som avholdes, påligger reglene i forretningsordenen de som deltar i samme.

AVSNITT VI: FYSISKE OG JURIDISKE PERSONER

KAPITTEL I: FYSISKE PERSONERS KANONISKE STILLING

Kan. 96 – Ved dåp innlemmes et menneske i Kristi Kirke og gjøres i denne til en person med de plikter og retter som, jo under hensyntagen til deres stilling, er særegne for de kristne for så vidt som de befinner seg i det kirkelige fellesskap og med mindre en rettmessig fattet sanksjon står i veien.

Kan. 97 –

§1. En person som har fylt 18 år, er myndig; men under denne alder er han mindreårig.
§2. En mindreårig betegnes som lite barn før fullendte syv år og betraktes som uten egne sjelsevner; men fra fylte syv år formodes vedkommende å ha fornuftens bruk.

Kan. 98 –

§1. En myndig person står selv for den fulle utøvelse av sine rettigheter.
§2. En mindreårig person forblir i utøvelsen av sine rettigheter avhengig av foreldrenes eller vergens myndighet unntatt i de tilfeller der de mindreårige ved guddommelig lov eller av den kanoniske rett er fritatt fra deres myndighet; hva angår oppnevnelse av verger og deres myndighet, må forskriftene i borgerlig rett overholdes med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes i den kanoniske rett eller diøcesanbiskopen i bestemte tilfeller ut fra en berettiget grunn har kommet til at han må sørge for dette gjøremål gjennom utnevnelse av en annen verge.

Kan. 99 – Enhver som varig mangler fornuftens bruk, betraktes som uten egne sjelsevner og er sammenlignbar med de små barn.

Kan. 100 – En person betegnes som: innbygger på det sted hvor hans bopel er; innflytter på det sted hvor han har midlertidig bopel; fremmed dersom han befinner seg utenfor bopelen og den midlertidige bopel som han dog fremdeles beholder; omstreifer dersom han ingensteds har bopel eller midlertidig bopel.

Kan. 101 –

§1. Et barns opprinnelsessted – også en nydøpts – er stedet der foreldrene hadde bopel eller i mangel av bopel midlertidig bopel da barnet ble født, eller moren dersom foreldrene ikke hadde samme bopel eller midlertidige bopel.
§2. Dersom det handler om et barn av omstreifere, er opprinnelsesstedet det samme som selve fødestedet; dersom det handler om et utsatt barn, er det stedet der barnet ble funnet.

Kan. 102 –

§1. Bopel erverves ved tilhold på et eller annet sogns eller i det minste på et bispedømmes territorium når det enten er forbundet med det i sinne å forbli der bestandig dersom intet siden skulle tale for oppbrudd, eller det har strukket seg over en full femårsperiode.
§2. Midlertidig bopel erverves ved tilhold på et eller annet sogns eller i det minste på et bispedømmes territorium når det er forbundet med det i sinne å forbli der over i det minste tre måneder dersom intet siden skulle tale for oppbrudd, eller det i virkeligheten har strukket seg over tre måneder.
§3. Bopelen eller den midlertidige bopel på et sogns territorium betegnes som sognebopel; på et bispedømmes territorium betegnes den – selv om den ikke er innenfor et sogn – som diøcesanbopel.

Kan. 103 – Medlemmer av ordensinstitutter og av selskaper for apostolisk liv erverver bopel på stedet hvor huset befinner seg, som de er tilsluttet; midlertidig bopel erverver de i huset hvor de i samsvar med det som er bestemt i kan. 102, § 2, holder til.

Kan. 104 – Ektefeller bør ha felles bopel eller midlertidig bopel; men på grunnlag av rettmessig separasjon eller annen berettiget grunn kan begge ha egen bopel eller midlertidig bopel.

Kan. 105 –

§1. En mindreårig beholder nødvendigvis bopelen og den midlertidige bopel til den hvis myndighet han er underlagt. Den som er kommet over småbarnstadiet, kan også erverve egen midlertidig bopel; ja, den som rettmessig, i samsvar med det som er bestemt i borgerlig rett, er blitt voksen, kan også erverve egen bopel.
§2. Enhver som med en annen begrunnelse enn mindreårighet rettmessig er overlatt til en annens vergemål eller omsorg, vil som bopel og midlertidig bopel ha vergens eller omsorgspersonens bopel og midlertidige bopel.

Kan. 106 – Bopel og midlertidig bopel tapes ved å dra bort fra stedet med det i sinne ikke å vende tilbake, dog så at forskriften i kan. 105 står urokket.

Kan. 107 –

§1. Så vel gjennom egen bopel som midlertidig bopel får enhver seg tildelt sin sogneprest og ordinarius.
§2. Egen sogneprest og ordinarius for en omstreifer er stedets sogneprest og ordinarius der omstreiferen for øyeblikket holder til.
§3. For den som ikke har bopel eller midlertidig bopel – med mindre man tenker på diøcesanbopel –, er sognepresten på det sted der han for øyeblikket holder til, egen sogneprest.

Kan. 108 –

§1. Blodsbånd regnes i linjer og grader.
§2. I rett opp- og nedadstigende linje er gradene så mange som slektsleddene – dvs. så mange som personene –, beregnet fra en stamperson.
§3. I sidelinje er gradene så mange som personene i begge linjer til sammen, beregnet fra stampersonen.

Kan. 109 –

§1. Svogerskap oppstår ut fra et gyldig ekteskap – endog ut fra et ikke-fullbyrdet – og består mellom mannen og kvinnens slektninger og likeledes mellom kvinnen og mannens slektninger.
§2. Det regnes slik at de som er mannens slektninger, de er kvinnens svigerfamilie i samme linje og grad, og vise versa.

Kan. 110 – Barn som er adoptert i samsvar med det som er bestemt i borgerlig lov, regnes som barn av den eller dem som har adoptert dem.

Kan. 111 –

§1. Et barn tilsluttes Den latinske kirke ved mottagelse av dåp når det har foreldre som tilhører denne, eller dersom den ene ikke skulle tilhøre denne, når begge i enighet har et ønske om at barnet skal døpes i Den latinske kirke; men dersom dette ønske i enighet mangler, tilsluttes det den egenstendige kirke som faren tilhører.
§2. Men dersom bare en av foreldrene er katolikk, tilsluttes det den kirke som denne katolske foreldrepart tilhører.
§3. Enhver baptisand som har fylt 14 år, kan fritt velge å bli døpt i Den latinske kirke eller i en annen egenstendig kirke; i så fall tilhører han den kirke som han har valgt.

Kan. 112 –

§1. Etter mottagelse av dåp blir følgende tilsluttet en annen egenstendig kirke:
1. 1° den som har fått tillatelse fra Den apostoliske stol;
2. 2° ektefelle som – ved inngåelse av ekteskap eller under dets beståen – erklærer at vedkommende går over til den andre ektefelles egenstendige kirke; men etter at ekteskapet er oppløst, kan vedkommende fritt gå tilbake til Den latinske kirke;
3. 3° barn av dem som er omtalt i nr. 1 og 2, før fylte 14 år, og likeledes i blandet ekteskap barn av katolsk part som rettmessig er gått over til en annen egenstendig kirke; men etter å ha nådd denne alder, kan de gå tilbake til Den latinske kirke.
§2. Vane – selv langvarig – med å motta sakramentene i overensstemmelse med ritus i annen egenstendig kirke medfører ikke tilslutning til denne kirke.
§3. Enhver overgang til annen egenstendig kirke trer i kraft fra det øyeblikk erklæringen er avgitt overfor denne kirkes stedets ordinarius eller egen sogneprest eller prest delegert av en av disse og overfor to vitner, med mindre et reskript fra Den apostoliske stol tilsier noe annet; og dette må innføres i dåpsboken.

KAPITTEL II: JURIDISKE PERSONER

Kan. 113 –

§1. Den katolske kirke og Den apostoliske stol har ved selve den guddommelige orden beskaffenhet som moralsk person.
§2. Utenom de fysiske personer finnes det i Kirken også juridiske personer, nemlig bærere av forpliktelser og rettigheter innenfor den kanoniske rett, som samsvarer med deres egenart.

Kan. 114 –

§1. Juridiske personer etableres ved en forskrift i seg selv i gjeldende rett eller ved en spesiell innvilgning gitt av kompetent myndighet ved et dekret, og da som helheter av personer eller ting, innrettet for et formål som samsvarer med Kirkens sendelse og som går ut over formålet for de enkelte.
§2. Med formålene omtalt i § 1 forstås slike som – i åndelig eller timelig henseende – angår fromhetsmessig innsats, innsats i apostolatet eller karitativ innsats.
§3. Kirkens kompetente myndighet bør ikke meddele status som juridisk person til noen med mindre disse er helheter av personer eller ting som forfølger et i virkeligheten nyttig formål og som – når alle forhold overveies – innehar de midler som må forventes å kunne være tilstrekkelig for å følge opp det i forveien fastsatte formål.

Kan. 115 –

§1. Juridiske personer i Kirken er helheter av personer eller helheter av ting.
§2. En helhet av personer – som dog ikke kan etableres med mindre det skjer ut av i det minste tre personer – er kollegial dersom medlemmene bestemmer dens virke ved medvirkning når avgjørelser fattes, med lik rett eller ikke, i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og i statuttene; ellers er den ikke kollegial.
§3. En helhet av ting dvs. en autonom stiftelse består av verdier eller ting, åndelige eller materielle; og i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og i statuttene, leder enten en eller flere fysiske personer eller et kollegium den.

Kan. 116 –

§1. Offentlige juridiske personer er de helheter av personer eller ting som er etablert av kompetent kirkelig myndighet for at de innenfor de for dem i forveien fastsatt grenser i Kirkens navn – i samsvar med det som er bestemt i forskriftene i gjeldende rett – skal fylle et eget oppdrag overdratt til dem med henblikk på det offentlige vel; de øvrige juridiske personer er private.
§2. De offentlige juridiske personer gis denne personstatus av selve den gjeldende rett eller ved et spesielt dekret fra kompetent myndighet der statusen uttrykkelig innvilges; de private juridiske personer gis denne personstatus bare gjennom et spesielt dekret fra kompetent myndighet der personstatusen uttrykkelig innvilges.

Kan. 117 – Ingen helhet av personer eller ting som har som intensjon å oppnå status som juridisk person, kan gyldig tilegne seg det med mindre dens statutter er godkjent av kompetent myndighet.

Kan. 118 – En offentlig juridisk person representeres av dem, idet de handler i dens navn, som av gjeldende universell rett eller partikularrett eller av egne statutter tilkjennes denne kompetanse; en privat juridisk person representeres av dem som gjennom statuttene er gitt samme kompetanse.

Kan. 119 – Hva angår kollegiale handlinger, gjelder med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett eller i statuttene:

1° dersom det handler om valg, har det resultat juridisk kraft som har fått tilslutning fra det absolutte flertall av dem som er nærværende når dog flertallet av dem som skal kalles sammen, har vært nærværende; etter to resultatløse avstemningsrunder skjer avstemning mellom de to kandidater som har fått størst stemmeandel eller dersom det er flere, mellom de to aldersmessig eldste; dersom det forblir stemmelikhet etter tredje avstemningsrunde, regnes den som valgt som aldersmessig er eldst;
2° dersom det handler om andre anliggender, har det resultat juridisk kraft som har fått tilslutning fra det absolutte flertall av dem som er nærværende når dog flertallet av dem som skal kalles sammen, har vært nærværende; dersom det etter to avstemningsrunder måtte være like mange stemmer, kan formannen med sitt votum løse opp stemmelikheten;
3° men det som berører alle som enkeltindivider, skal approberes av alle.

Kan. 120 –

§1. En juridisk person er etter sin natur varig; likevel utslokkes den dersom den rettmessig nedlegges av kompetent myndighet eller den gjennom et tidsrom på 100 år har holdt opp å handle; i tillegg utslokkes en privat juridisk person dersom selve foreningen blir oppløst i samsvar med det som er bestemt i statuttene, eller dersom den etter kompetent myndighets vurdering selv har holdt opp å være en stiftelse i samsvar med det som er bestemt i statuttene.
§2. Dersom det bare gjenstår ett av en kollegial juridisk persons medlemmer og helheten av personer i overensstemmelse med statuttene ikke har holdt opp å eksistere, tilkommer utøvelse av alle helhetens rettigheter dette medlem.

Kan. 121 – Dersom helheter av personer eller ting som er offentlige juridiske personer, slik slås sammen at det av dem blir etablert en eneste helhet som også selv besitter status som juridisk person, får denne nye juridiske person som egne de verdier og formuesrettigheter som tilhørte de tidligere, og tar på seg de forpliktelser som de samme var belastet med; men særlig hva angår formålsbestemmelse for verdiene og oppfyllelse av forpliktelsene, skal stifternes og givernes vilje og velervervede rettigheter forbli urokket.

Kan. 122 – Dersom en helhet som innehar status som offentlig juridisk person, slik blir delt at enten en del av den blir forenet med en annen juridisk person, eller at det av en utskilt del opprettes en adskilt offentlig juridisk person, skal den kirkelige myndighet som delingen tilkommer, personlig eller gjennom en eksekutor under overholdelse i første rekke så vel av stifternes og givernes vilje, som av velervervede rettigheter, som av godkjente statutter, sørge for:

1° at felles verdier og formuesrettigheter foruten gjeld og de forpliktelser som kan deles, blir delt mellom de juridiske personer som det handler om, og at det skjer med behørig forholdsmessighet ut fra hva som er rimelig og godt og med tanke på alle omstendigheter og begges behov;
2° at bruk og bruksavkastning av felles verdier som ikke faller inn under det delbare, tilfaller begge juridiske personer og at egne forpliktelser ved dem pålegges begge, likeledes under overholdelse av det som må defineres som behørig forholdsmessighet ut fra hva som er rimelig og godt.

Kan. 123 – Etter at en offentlig juridisk person er utslokket, retter formålsbestemmelsen for dens verdier og formuesrettigheter og likeledes for forpliktelsene seg etter gjeldende rett og statuttene; dersom disse tier, tilflyter alt dette den umiddelbart overordnet juridiske person, dog så at stifternes eller givernes vilje foruten velervervede rettigheter alltid står urokket; etter at en privat juridisk person er utslokket, retter formålsbestemmelsen for dens verdier og byrder seg etter dens egne statutter.

AVSNITT VII: JURIDISKE HANDLINGER

Kan. 124 –

§1. For gyldighet av en juridisk handling kreves det at den er utført av en habil person og at de forhold er til stede som essensielt konstituerer selve handlingen, foruten de pålagte ytre formaliteter og krav ut fra gjeldende rett for handlingens gyldighet.
§2. En juridisk handling som mht. dens ytre elementer er utført på riktig måte, formodes å være gyldig.

Kan. 125 –

§1. En handling utført mot en person ut fra vold forvoldt utenfra som vedkommende selv umulig kunne motstå, regnes som uutført.
§2. En handling utført ut fra alvorlig frykt, uberettiget forårsaket, eller ut fra svik er gyldig med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett; men den kan likevel omstøtes ved en dommers dom, enten etter påstand fra en skadelidt part eventuelt en av hans rettsetterfølgere, eller i embets medfør.

Kan. 126 – En handling utført ut fra uvitenhet eller ut fra villfarelse som dreier seg om det som utgjør dens substans eller som berører et ufravikelig vilkår, er ugyldig; ellers er den gyldig med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett; en handling initiert ut fra uvitenhet eller ut fra villfarelse kan gi rom for omstøtelsessøksmål i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 127 –

§1. Når det i gjeldende rett fastsettes at en overordnet for å utføre en handling trenger samtykke eller råd fra et kollegium eller en gruppe personer, skal kollegiet eller gruppen kalles sammen som bestemt i kan. 166 med mindre det er forutsatt annerledes i partikularretten eller egenretten, og da bare når det handler om å innhente råd; men for at handlingene skal være gyldig, kreves det at det oppnås samtykke fra et absolutt flertall av dem som er nærværende eller at det blir innhentet råd fra alle.
§2. Når det i gjeldende rett fastsettes at en overordnet for å utføre en handling trenger samtykke eller råd fra noen personer enkeltvis, gjelder:
1. 1° dersom samtykke fordres, er den overordnedes handling invalid om han ikke har innhentet samtykke fra vedkommende personer eller han handler mot votumet fra dem eller en av dem;
2. 2° dersom råd fordres, er den overordnedes handling invalid om han ikke har hørt vedkommende personer; selv når det ikke påligger den overordnede noen forpliktelse til å følge deres votum, selv ikke ved enstemmighet, bør han likevel ikke avvike fra deres votum, særlig ikke ved enstemmighet, uten at han ut fra sin vurdering anser at det foreligger en fortrinnlig begrunnelse for det.
§3. Alle dem hvis samtykke eller råd kreves, påligger det forpliktelse til oppriktig å fremlegge sin oppfatning og dersom anliggendenes alvor fordrer det, med omhu å overholde taushetsplikt; denne forpliktelse kan eventuelt av den overordnede innskjerpes.

Kan. 128 – Enhver som rettsstridig ved en juridisk handling, ja, også ved enhver annen handling utført med forsett eller med annen form for skyld, forvolder en annen skade, påligger det forpliktelse til å reparere den forvoldte skade.

AVSNITT VIII: STYRINGSMYNDIGHET

Kan. 129 –

§1. Habile til styringsmyndighet – som jo ut fra guddommelig innstiftelse finnes i Kirken og også kalles jurisdiksjonsmyndighet – er de som er blitt beseglet med geistlig ordinasjon, og da i samsvar med det som er bestemt i gjeldende retts forskrifter.
§2. I utøvelsen av denne myndighet kan lege kristustroende samarbeide i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 130 – Styringsmyndigheten som sådan utøves i forhold til det ytre rom, men leilighetsvis likevel i forhold til alene det indre rom og da slik at virkningene som dens utøvelse selvsagt er ment å skulle ha i forhold til det ytre rom, ikke kan anerkjennes i dette rom med mindre og for så vidt som det er fastsatt i gjeldende rett for bestemte tilfeller.

Kan. 131 –

§1. Ordinær er den styringsmyndighet som ut fra selve den gjeldende rett knyttes til et embete; delegert er den som innvilges til en person selv uten å komme gjennom et embete.
§2. Ordinær styringsmyndighet kan være enten egen myndighet eller vikarmyndighet.
§3. Bevisbyrden for delegering påhviler den som påstår seg delegert.

Kan. 132 –

§1. Stående fullmakter retter seg etter forskriftene om delegert myndighet.
§2. Men likevel slettes ikke en stående fullmakt innvilget til en ordinarius ved opphør av retten til den ordinarius som den er innvilget til, ja, heller ikke dersom vedkommende selv har begynt utøvelsen av den, men den går over på enhver ordinarius som etterfølger ham i styringen – med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes i innvilgningen av den eller når vedkommende er blitt valgt med sikte på ham som person.

Kan. 133 –

§1. En delegert som overskrider grensene for sitt mandat vedrørende ting eller personer, utfører juridisk sett ingen handlinger.
§2. En delegert som gjennomfører noe som han er delegert til, på en annen måte enn det som er bestemt i mandatet, forstås ikke å overskride grensene for sitt mandat – med mindre måten av den delegerende selv måtte være foreskrevet for gyldighet.

Kan. 134 –

§1. Med benevnelsen ordinarius forstås i juridisk sammenheng utenom Den romerske pave diøcesanbiskopen og de andre som – selv bare midlertidig – er satt i spissen for en partikularkirke eller et fellesskap likestilt med en slik i samsvar med det som er bestemt i kan. 368, foruten de som sammesteds innehar generell ordinær eksekutiv myndighet, nemlig generalvikarene og de biskoppelige vikarer; og likeledes, for sine medlemmer, de høyere superiorer i klerikale ordensinstitutter under pavelig rett og i klerikale selskaper for apostolisk liv under pavelig rett som i det minste besitter ordinær eksekutiv myndighet.
§2. Med benevnelsen stedets ordinarius forstås alle som oppregnes i § 1 unntatt superiorene i ordensinstituttene og selskapene for apostolisk liv.
§3. Det som i kanonene ved direkte nevnelse tillegges diøcesanbiskopen, innenfor omfanget av den eksekutive myndighet, forstås bare å tilkomme diøcesanbiskopen og de andre som i kan. 381, § 2, er likestilt med ham, med unntak av generalvikar og biskoppelig vikar – med mindre det foreligger et spesialmandat.

Kan. 135 –

§1. Styringsmyndigheten distingveres som legislativ, eksekutiv og judikativ myndighet.
§2. Legislativ myndighet blir å utøve på den måte som er foreskrevet i gjeldende rett, og legislativ myndighet som en lovgiver i Kirken nedenfor den øverste myndighet innehar, kan ikke gyldig delegeres med mindre noe annet eksplisitt forutsettes i gjeldende rett; fra en underordnet lovgiver kan ikke en lov i strid med overordnet rett gyldig utstedes.
§3. Judikativ myndighet som dommerne eller de dømmende kollegier innehar, blir å utøve på den måte som er foreskrevet i gjeldende rett, og kan ikke delegeres med mindre det er for å gjennomføre forberedende handlinger av ethvert slag for et dekret eller en dom.
§4. Hva angår utøvelsen av eksekutiv myndighet, må forskriftene i kanonene som følger, overholdes.

Kan. 136 – Eksekutiv myndighet kan en – selv når han befinner seg utenfor eget territorium – gyldig utøve overfor undergivne, også når de er fraværende fra territoriet, med mindre noe annet er på det rene ut fra sakens natur eller ut fra forskrift i gjeldende rett; overfor fremmede som for øyeblikket oppholder seg på territoriet, gjelder det dersom det handler om begunstigelser som må innvilges, eller om universelle lover eller partikularlover som påligger vedkommende selv i samsvar med det som er bestemt i kan. 13, § 2, nr. 2, og som må besørges iverksatt.

Kan. 137 –

§1. Ordinær eksekutiv myndighet kan delegeres så vel for en enkeltavgjørelse som for samtlige tilfeller med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes i gjeldende rett.
§2. Eksekutiv myndighet delegert fra Den apostoliske stol kan subdelegeres enten for en enkeltavgjørelse eller for samtlige tilfeller med mindre vedkommende er blitt valgt med sikte på ham som person eller subdelegering uttrykkelig er forbudt.
§3. Eksekutiv myndighet delegert fra annet myndighetsorgan som har ordinær myndighet, kan dersom den er delegert for samtlige tilfeller, bare subdelegeres i enkelttilfeller; men dersom den er delegert for en enkeltavgjørelse eller for bestemte handlinger, kan den ikke subdelegeres med mindre det skjer ut fra uttrykkelig innvilgning fra den delegerende.
§4. Ingen subdelegert myndighet kan igjen subdelegeres med mindre mulighet til det uttrykkelig er blitt innvilget fra den delegerende.

Kan. 138 – Ordinær eksekutiv myndighet foruten myndighet delegert for samtlige tilfeller blir å tolke vidt, men i ethvert annet tilfelle strikt; for den som myndigheten er delegert til, forstås likevel også de ting å være innvilget uten hvilke myndigheten ikke kan utøves.

Kan. 139 –

§1. Med mindre noe annet er fastsatt i gjeldende rett, suspenderes ikke en kompetent myndighetspersons eksekutive myndighet – enten den er ordinær eller delegert – ved at en oppsøker en annen kompetent myndighetsperson, heller ikke en overordnet.
§2. Underordnet myndighet bør likevel ikke blande seg inn i sak brakt inn for overordnet myndighet med mindre det er av en tungtveiende og påtrengende grunn; i så fall må vedkommende straks varsle den overordnede om forholdet.

Kan. 140 –

§1. Når det til flere er delegert solidarisk å behandle samme anliggende, utelukker den som først har begynt å ta anliggendet under behandling, de andre fra å behandle det med mindre han senere blir forhindret eller ikke vil gå videre med å gjennomføre anliggendet.
§2. Når det til flere er delegert kollegialt å behandle et anliggende, skal alle gå frem i samsvar med det som er bestemt i kan. 119, med mindre noe annet er forutsatt i mandatet.
§3. Eksekutiv myndighet delegert til flere formodes å være delegert til dem solidarisk.

Kan. 141 – Når det til flere er delegert etter hverandre, må den ordne opp i anliggendet som har det tidligste mandat som senere ikke er tilbakekalt.

Kan. 142 –

§1. Delegert myndighet utslukkes: ved oppfyllelse av mandatet; ved utløpet av den tid eller ved oppbruk av det antall tilfeller som myndigheten er innvilget for; ved bortfall av beveggrunnen for delegeringen; ved den delegerendes tilbakekallelse direkte forkynt for den delegerte foruten ved den delegertes tydelige frasigelse overfor den delegerende og akseptasjon fra hans side; men ikke ved opphør av den delegerendes rett med mindre det er klart ut fra en tilføyd klausul.
§2. Likevel er en handling ut fra delegert myndighet som utøves i forhold til alene det indre rom, gyldig etter utløp av innvilget tid når den er utført ved uoppmerksomhet.

Kan. 143 –

§1. Ordinær myndighet utslokkes ved tap av embetet som den er knyttet til.
§2. Med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett, suspenderes ordinær myndighet dersom det mot avsettelse eller avskjedigelse fra embete rettmessig ankes eller inngis klage.

Kan. 144 –

§1. Ved allmenn villfarelse om et faktisk eller rettslig forhold og likeledes ved positiv og sannsynlig rettstvil eller faktisk tvil, supplerer Kirken i forhold til så vel det ytre som det indre rom den eksekutive styringsmyndighet.
§2. Den samme bestemmelse anvendes på fullmaktene omtalt i kann. 882, 883, 966 og 1111, § 1.

AVSNITT IX: KIRKELIGE EMBETER

Kan. 145 –

§1. Et kirkelig embete er ethvert oppdrag fast etablert, enten ved den guddommelige eller ved kirkelig orden, for å beskjeftige seg med et åndelig formål.
§2. Det enkelte kirkelige embetes egne forpliktelser og rettigheter fastlegges enten i selve den gjeldende rett der embetet etableres, eller i dekretet fra den kompetente myndighet der det etableres og samtidig meddeles.

KAPITTEL I: TILDELING AV KIRKELIG EMBETE

Kan. 146 – Et kirkelig embete kan ikke gyldig oppnås uten ved kanonisk tildeling.

Kan. 147 – Tildeling av et kirkelig embete skjer: gjennom fri meddelelse fra kompetent kirkelig myndighet; gjennom beskikkelse gitt av samme dersom presentasjon har gått forut; gjennom bekreftelse eller godtagelse foretatt av samme dersom valg eller postulering har gått forut; og til sist gjennom rent valg og den valgtes akseptasjon dersom valget ikke trenger bekreftelse.

Kan. 148 – Den myndighet som det tilligger å opprette, forandre og nedlegge embeter, tilkommer det også tildeling av dem med mindre noe annet er fastsatt i gjeldende rett.

Kan. 149 –

§1. For at en skal kunne befordres til et kirkelig embete, skal han være i Kirkens fellesskap foruten skikket, nemlig utrustet med de kvalitative forutsetninger som i den universelle rett eller partikularretten eller i en stiftelseslov kreves for dette embete.
§2. Tildeling av et kirkelig embete som har skjedd til en som mangler de påkrevde kvalitative forutsetninger, er bare ugyldig dersom de kvalitative forutsetninger ifølge den universelle rett eller partikularretten eller ifølge stiftelsesloven uttrykkelig forlanges for gyldig tildeling; ellers er den gyldig, men kan omstøtes ved dekret fra kompetent myndighet eller ved dom fra forvaltningsdomstol.
§3. Tildeling av embete som har skjedd på simonittisk vis, er ut fra selve den gjeldende rett ugyldig.

Kan. 150 – Et embete som medfører fullt sjelesørgerisk ansvar og der det for å fylle dette kreves utøvelse av noe ut fra presteordinasjon, kan ikke gyldig meddeles til en som ennå ikke ved ordinasjon har fått del i prestedømmet, med den berikelse det medfører.

Kan. 151 – Tildeling av et embete som medfører sjelesørgerisk ansvar, må ikke utsettes uten en tungtveiende grunn.

Kan. 152 – Ingen må meddeles to eller flere inkompatible embeter, nemlig slike som ikke på en og samme tid kan fylles av samme person.

Kan. 153 –

§1. Tildeling av et ut fra gjeldende rett ikke-vakant embete er ved selve dette forhold ugyldig og blir ikke gyldiggjort ved en etterfølgende vakanse.
§2. Dersom det imidlertid handler om et embete som ut fra gjeldende rett meddeles for et bestemt tidsrom, kan tildelingen skje inntil seks måneder før dette tidsrom er til ende, og har virkning fra dagen for embetets vakanse.
§3. Løfte om et embete – fra hvem det enn er gitt – har ingen juridisk virkning.

Kan. 154 – Et ut fra gjeldende rett vakant embete som eventuelt ennå rettsstridig besittes av en eller annen, kan meddeles, dog utelukkende når det på riktig måte er blitt erklært at denne besittelse ikke er rettmessig, og det i meddelelsesskrivet gjøres oppmerksom på denne erklæring.

Kan. 155 – Den som i en annens sted, for å supplere hva han har forsømt eller det at han er forhindret, meddeler et embete, erverver derved ingen myndighet over den person som han har meddelt det til, men dennes juridiske stilling blir den samme som den også ville blitt dersom tildelingen var blitt gjennomført i samsvar med det som er bestemt ordinært i gjeldende rett.

Kan. 156 – Enhver embetstildeling må stadfestes skriftlig.

Art. 1: FRI MEDDELELSE

Kan. 157 – Med mindre noe annet eksplisitt er fastsatt i gjeldende rett, tilligger det diøcesanbiskopen ved fri meddelelse å tildele kirkelige embeter i egen partikularkirke.

Art. 2: PRESENTASJON

Kan. 158 –

§1. Presentasjon til et kirkelig embete skal skje fra dens side som retten til å presentere tilkommer, overfor den myndighet som det tilligger å gi beskikkelse til det embete som det handler om, og da – med mindre noe annet rettmessig er forutsatt – innen tre måneder fra vedkommende fikk opplysning om embetets vakanse.
§2. Dersom presentasjonsretten tilkommer et kollegium eller en gruppe personer, må den som skal presenteres, utpekes under overholdelse av det som ellers er foreskrevet i kann. 165–179.

Kan. 159 – Ingen må presenteres mot sin vilje; derfor kan den som foreslås å bli presentert, presenteres når han er spurt om sin mening og med mindre han avviser det innen en frist på åtte nyttedager.

Kan. 160 –

§1. Den som innehar presentasjonsrett, kan presentere en eller også flere personer, og da så vel på en og samme tid som etter hverandre.
§2. Ingen kan presentere seg selv; men et kollegium eller en gruppe personer kan presentere et av sine medlemmer.

Kan. 161 –

§1. Med mindre noe annet er fastsatt i gjeldende rett, kan den som har presentert en som ikke er funnet skikket, bare én andre gang, og da innen en måned, presentere en annen kandidat.
§2. Dersom den presenterte før beskikkelse har skjedd, frasier seg embetet eller avgår ved døden, kan den som besitter retten til å presentere, innen en måned fra han fikk opplysning om frasigelsen eller dødsfallet, igjen utøve sin rett.

Kan. 162 – Den som ikke har foretatt presentasjon innen nyttetidsfristen bestemt i kan. 158, § 1 og kan. 161, og likeledes den som for annen gang har presentert en som ikke blir funnet skikket, taper i denne omgang presentasjonsretten, og det tilligger den myndighet som det tilkommer å gi beskikkelse, fritt å tildele det vakante embete, likevel med tilslutning fra egen ordinarius til den som får embetet tildelt.

Kan. 163 – Den myndighet som det i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, tilkommer å beskikke en som er presentert, må beskikke en rettmessig presentert som han har funnet skikket og som selv har akseptert presentasjonen; dersom flere rettmessig presenterte er funnet skikket, skal han beskikke en av dem.

Art. 3: VALG

Kan. 164 – Med mindre gjeldende rett har lagt opp til noe annet, må ved kanoniske valg forskriftene i kanonene som følger, overholdes.

Kan. 165 – Dersom rett til å velge til et embete tilligger et kollegium eller en gruppe personer og med mindre noe annet er forutsatt i gjeldende rett eller i kollegiets eller gruppens rettmessige statutter, skal valget ikke utsettes ut over en tremåneders nyttefrist som regnes fra man fikk opplysning om embetets vakanse; hvis denne frist utløper uutnyttet, tilkommer det den kirkelige myndighet hvis rett det er å bekrefte valget eller etterfølgende rett det er å tildele embetet, fritt å tildele det vakante embete.

Kan. 166 –

§1. Kollegiets eller gruppens formann må kalle sammen alle som tilhører kollegiet eller gruppen; men når sammenkallingen skal være personlig, gjelder den dersom den skjer på stedet der vedkommende har bopel eller midlertidig bopel, eller på tilholdssted.
§2. Dersom innkallelse av en av dem som skulle innkalles, er blitt forsømt og vedkommende derfor har vært fraværende, er valget gyldig; men likevel skal valget etter påstand fra vedkommende og da når forbigåelsen og fraværet er bevist, av kompetent myndighet omstøtes, ja, selv dersom det er bekreftet, dog utelukkende når det juridisk er på det rene at klagen i det minste er blitt oversendt innen tre dager fra vedkommende fikk opplysning om valget.
§3. Men dersom innkallelse av mer enn en tredjedel av valgmennene er blitt forsømt, er valget ut fra gjeldende rett juridisk sett null verd med mindre alle de forsømte i virkeligheten har vært med.

Kan. 167 –

§1. Etter at rettmessig sammenkalling er skjedd, har de personer rett til å avgi stemme som er nærværende på dag og sted bestemt i nevnte sammenkalling, og det slik at muligheten til å avgi stemme gjennom brev eller ved fullmektig er utelukket med mindre noe annet rettmessig forutsettes i statuttene.
§2. Dersom en av valgmennene er nærværende i det hus der valget finner sted, men på grunn av svekket helbred ikke kan være til stede ved valget, må vedkommendes skriftlige stemme avhentes av stemmetellerne.

Kan. 168 – Selv om en på flere grunnlag har rett til å avgi stemme i eget navn, kan han ikke avgi mer enn en eneste stemme.

Kan. 169 – For at valget skal være gyldig, kan ingen gis adgang til avstemningen som ikke tilhører kollegiet eller gruppen.

Kan. 170 – Et valg hvis frihet i virkeligheten er blitt hindret på hvilken som helst måte, er ut fra selve den gjeldende rett invalid.

Kan. 171 –

§1. Ugild til å avgi stemme er:
1. 1° den som er inkapabel til menneskelig handling;
2. 2° den som mangler stemmerett;
3. 3° den som er beheftet med straffen ekskommunikasjon, ved rettslig dom eller ved dekret der straffen ilegges eller erklæres å bestå;
4. 4° den som notorisk er falt fra Kirkens fellesskap.
§2. Dersom en av de ovenfornevnte gis adgang, er hans stemme juridisk sett null verd, men valget gjelder med mindre det er på det rene etter at denne stemmen er fraberegnet, at den valgte ikke fikk det påkrevde antall stemmer.

Kan. 172 –

§1. For å være gyldig skal en stemme være:
1. 1° fri; og derfor er stemmen invalid fra en som ved alvorlig frykt eller ved svik, direkte eller indirekte, er blitt drevet til å velge en bestemt person eller alternativt mellom forskjellige personer;
2. 2° hemmelig, sikker, absolutt og bestemt.
§2. Vilkår tilføyd en stemme før valget må regnes som ikke tilføyd.

Kan. 173 –

§1. Før valget begynner, må i det minste to stemmetellere uttas fra kollegiets eller gruppens midte.
§2. Stemmetellerne samler inn stemmene og i nærvær av valgets formann ser de på om antall sedler svarer til antall valgmenn, teller selve stemmene og gjør kjent hvor mange hver har oppnådd.
§3. Dersom antall stemmer overstiger antall valgmenn, foreligger ingen valghandling.
§4. Alle valgets akter må beskrives nøyaktig av den som utfører oppdraget som protokollfører, og de må omhyggelig oppbevares i kollegiets dokumentsamling etter i det minste å være underskrevet av nevnte protokollfører, formannen og stemmetellerne.

Kan. 174 –

§1. Med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett eller i statuttene, kan et valg også skje gjennom voldgift, dog naturligvis utelukkende når valgmennene ved enstemmig og skriftlig konsensus for denne gang overfører retten til å velge til en eller flere skikkede personer innen eller utenfor deres midte som ut fra mottatt fullmakt velger i alles navn.
§2. Dersom det handler om et kollegium eller en gruppe bestående alene av klerikere, skal voldgiftsmedlemmene være geistlig ordinerte; ellers er valget invalid.
§3. Voldgiftsmedlemmene skal overholde forskriftene om valg i gjeldende rett og – for valgets gyldighet – iaktta vilkår tilføyd voldgiften og som ikke er i strid med gjeldende rett; men vilkår i strid med gjeldende rett regnes som ikke tilføyd.

Kan. 175 – En voldgift bortfaller og retten til å avgi stemmer går tilbake til voldgiftsbeslutterne:

1° ved tilbakekallelse foretatt av kollegiet eller gruppen av urørt sak;
2° når et vilkår tilføyd voldgiften ikke er oppfylt;
3° når valget er fullført dersom det ikke gav noe resultat.

Kan. 176 – Med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett eller i statuttene, regnes den som valgt og han proklameres av kollegiets eller gruppens formann for valgt som har oppnådd det påkrevde antall stemmer i samsvar med det som er bestemt i kan. 119, nr. 1.

Kan. 177 –

§1. Valget blir umiddelbart å forkynne for den valgte som innen en frist på åtte nyttedager fra å ha mottatt forkynnelsen skal tilkjennegi overfor kollegiets eller gruppens formann hvorvidt han aksepterer valget eller ei; ellers har valget ingen virkning.
§2. Dersom den valgte ikke aksepterer, taper han all rett ut fra valget og kan heller ikke gjenvinne den ved etterfølgende akseptasjon, men han kan igjen velges; kollegiet eller gruppen skal innen en måned fra kjennskap til ikke-akseptasjonen gå til nytt valg.

Kan. 178 – Når valg som ikke trenger bekreftelse, blir akseptert, oppnår den valgte straks embetet med full rett; ellers erverver han intet, med mindre man tenker på retten til tingen.

Kan. 179 –

§1. Dersom valget trenger bekreftelse, skal den valgte innen en frist på åtte nyttedager fra dagen for akseptasjon av valget, personlig eller gjennom en annen be om bekreftelse fra kompetent myndighet; ellers fratas han all rett med mindre han beviser at han av en berettiget hindring var blitt tilbakeholdt fra å be om bekreftelse.
§2. Kompetent myndighet kan ikke nekte bekreftelse dersom denne har funnet den valgte skikket i samsvar med det som er bestemt i kan. 149, § 1, og valget er blitt gjennomført i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.
§3. Bekreftelsen skal gis skriftlig.
§4. Før forkynnelse av bekreftelsen har den valgte ikke lov til å blande seg opp i forvaltningen av embetet, hverken de åndelige eller de timelige sider, og handlinger som eventuelt måtte være utført av ham, er juridisk sett null verd.
§5. Ved forkynnelse av bekreftelsen oppnår den valgte embetet med full rett med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett.

Art. 4: POSTULERING

Kan. 180 –

§1. Dersom en kanonisk hindring står i veien for valg av en som valgmennene holder for særlig egnet og foretrekker og det kan og pleier å bli innvilget dispensasjon fra hindringen, kan disse ved sine stemmer – med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett – postulere vedkommende fra kompetent myndighet.
§2. Voldgiftsmedlemmer kan ikke postulere med mindre det uttrykkelig er blitt innlagt i voldgiften.

Kan. 181 –

§1. For at en postulering skal ha kraft, kreves det i det minste to tredjedeler av stemmene.
§2. En stemme for en postulering skal uttrykkes ved ordene jeg postulerer eller tilsvarende; formuleringen jeg velger eller postulerer eller en likeverdig formulering gjelder for valg dersom det ikke eksisterer hindring, ellers for postulering.

Kan. 182 –

§1. En postulering skal av formannen innen en frist på åtte nyttedager sendes til den kompetente myndighet som det hører inn under å bekrefte valget, og som det tilligger å innvilge dispensasjon fra hindringen eller – dersom vedkommende ikke har slik myndighet – å be om dispensasjon fra overordnet myndighet; dersom det ikke kreves bekreftelse, skal postuleringen sendes til den kompetente myndighet for å innvilge dispensasjon.
§2. Dersom postuleringen ikke er blitt sendt innen foreskrevet tidsfrist, er den juridisk sett null verd ut fra selve dette forhold og kollegiet eller gruppen fratas for denne gang retten til å velge eller postulere, med mindre det blir bevist at formannen av en berettiget hindring var blitt tilbakeholdt fra å sende postuleringen eller at han ved forsett eller forsømmelse hadde avstått fra å sende den på et hensiktsmessig tidspunkt.
§3. For den postulerte erverves ingen rett ut av postuleringen; det påligger ikke noen forpliktelse på kompetent myndighet til å imøtekomme postuleringen.
§4. Valgmennene kan ikke tilbakekalle en postulering som har skjedd overfor kompetent myndighet med mindre myndigheten samtykker i det.

Kan. 183 –

§1. Når en postulering ikke er godtatt av kompetent myndighet, går retten til å velge tilbake til kollegiet eller gruppen.
§2. Dersom postuleringen blir godtatt, tilkjennegis det overfor den postulerte som skal svare i samsvar med det som er bestemt i kan. 177, § 1.
§3. Den som aksepterer en godtatt postulering, oppnår straks embetet med full rett.

KAPITTEL II: TAP AV KIRKELIG EMBETE

Kan. 184 –

§1. Et kirkelig embete tapes ved utløp av en forhåndsbestemt tid, ved nådd den i gjeldende rett fastlagte aldersgrense, ved frasigelse, ved forflytning, ved avskjedigelse foruten ved avsettelse.
§2. Ved opphør på en eller annen måte av retten til den myndighetsperson fra hvem et kirkelig embete er blitt meddelt, tapes ikke dette med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett.
§3. Embetstap som har fått virkning, må gjøres kjent så snart som mulig for alle som det tilkommer en eller annen rett ved tildeling av embetet.

Kan. 185 – Den som taper et embete på grunn av nådd aldersgrense eller akseptert frasigelse, kan meddeles tittelen emeritus.

Kan. 186 – Tap av et embete ved utløp av en forhåndsbestemt tid eller ved nådd aldersgrense har virkning bare fra det øyeblikk det skriftlig forkynnes av kompetent myndighet.

Art. 1: FRASIGELSE

Kan. 187 – Enhver med sine sjelsevner i behold kan av en berettiget grunn frasi seg et kirkelig embete.

Kan. 188 – En frasigelse skjedd ut fra uberettiget forårsaket alvorlig frykt, ut fra svik eller ut fra substansiell villfarelse, eller på simonittisk vis, er ut fra selve den gjeldende rett ugyldig.

Kan. 189 –

§1. For at en frasigelse skal gjelde, enten den trenger akseptasjon eller ikke, skal den skje overfor den myndighet som tildelingen av det embete som det handler om, hører inn under og da skriftlig eller muntlig i nærvær av to vitner.
§2. Myndigheten må ikke akseptere en frasigelse som ikke er basert på en berettiget og forholdsmessig grunn.
§3. En frasigelse som trenger akseptasjon, mister all kraft med mindre den innen tre måneder blir akseptert; en frasigelse som ikke trenger akseptasjon, får virkning når meddelelse om frasigelsen er skjedd i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.
§4. Så lenge en frasigelse ikke har fått virkning, kan den tilbakekalles av den frasigende; etter påfølgende virkning kan den ikke tilbakekalles, men den som har frasagt, kan tilegne seg embetet på et annet grunnlag enn den tidligere embetsoverdragelse.

Art. 2: FORFLYTNING

Kan. 190 –

§1. En forflytning kan bare foretas av den som har rett til å tildele det embete som tapes, og samtidig det embete som overdras.
§2. Dersom forflytningen skjer mot embetshaverens vilje, kreves det en tungtveiende grunn og – idet retten til å gjøre rede for motstridende hensyn dog alltid står fast – at den ut fra gjeldende rett foreskrevne fremgangsmåte overholdes.
§3. For å få virkning må en forflytning forkynnes skriftlig.

Kan. 191 –

§1. Ved forflytning blir det første embete vakant idet det kanonisk foreligger besittelse av det andre embete – med mindre noe annet er forutsatt i gjeldende rett eller er blitt foreskrevet av kompetent myndighet.
§2. Den forflyttede tilegner seg godtgjørelse forbundet med det første embete inntil han kanonisk har fått det andre i besittelse.

Art. 3: AVSKJEDIGELSE

Kan. 192 – En embetsmann avskjediges fra sitt embete enten ved dekret rettmessig avgitt fra kompetent myndighet – dog under overholdelse av rettigheter som eventuelt måtte være velervervet gjennom kontrakt – eller ut fra selve den gjeldende rett i samsvar med det som er bestemt i kan. 194.

Kan. 193 –

§1. Fra et embete som en er blitt meddelt på ubestemt tid, kan vedkommende ikke avskjediges med mindre det skjer ut fra tungtveiende grunner og under overholdelse av den i gjeldende rett fastlagte fremgangsmåte.
§2. Det samme gjelder for at en som for et bestemt tidsrom er blitt meddelt et embete, skal kunne avskjediges fra dette før dette tidsrom er utløpt, dog så at det som er foreskrevet i kan. 624, § 3, står fast.
§3. Fra et embete som i overensstemmelse med forskriftene i gjeldende rett er blitt meddelt en ut fra kompetent myndighets gode evne til å skjelne mellom det ene og andre, kan vedkommende av en berettiget grunn, ut fra samme myndighets vurdering, avskjediges.
§4. For at avskjedsdekret skal få virkning, må det forkynnes skriftlig.

Kan. 194 –

§1. Ut fra selve den gjeldende rett avskjediges følgende fra et kirkelig embete:
1. 1° den som har tapt klerikerstatusen;
2. 2° den som offentlig er falt fra den katolske tro eller Kirkens fellesskap;
3. 3° en kleriker som har forsøkt å få til ekteskap, ja, selv bare borgerlig.
§2. Avskjedigelsen omtalt i nr. 2 og 3 kan bare ha gjennomslag dersom den er brakt på det rene ved en erklæring fra nevnte kompetente myndighet.

Kan. 195 – Dersom en person avskjediges fra et embete hvorved vedkommendes eksistensgrunnlag ivaretas, og da ikke ut fra selve den gjeldende rett, men ved dekret fra kompetent myndighet, må vedkommende myndighet sørge for at det en passende tid legges til rette for hans eksistensgrunnlag med mindre det er sikret annerledes.

Art. 4: AVSETTELSE

Kan. 196 –

§1. Avsettelse fra embete – nemlig som straff for forbrytelse – kan bare skje i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.
§2. Avsettelsen får virkning i overensstemmelse med forskriftene i strafferettens kanoner.

AVSNITT X: HEVD OG FORELDELSE

Kan. 197 – Kirken antar hevd og foreldelse som måter å erverve eller tape en subjektiv rett foruten å befri seg fra forpliktelser slik dette er i den borgerlige lovgivning i det respektive land, dog så at unntakene som er fastsatt i kanonene i denne lovbok står urokket.

Kan. 198 – Ingen form for hevd eller foreldelse gjelder med mindre det støttes av god tro, ikke alene i begynnelsen, men i hele den forløpne tid som kreves for hevd eller foreldelsen, dog så at forskriften i kan. 1362 står urokket.

Kan. 199 – Følgende faller ikke inn under hevd eller foreldelse:

1° rettigheter og forpliktelser som følger av naturlig eller positiv guddommelig lov;
2° rettigheter som kan oppnås alene gjennom apostolisk privilegium;
3° rettigheter og forpliktelser som direkte gjelder det åndelige liv for de kristustroende;
4° sikre og utvilsomme grenser rundt kirkelige jurisdiksjonsområder;
5° messestipendier og -forpliktelser;
6° tildeling av et kirkelig embete som – i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett – krever utøvelse av noe ut fra geistlig ordinasjon;
7° visitasrett og lydighetsforpliktelse, slik at kristustroende ikke skulle kunne visiteres av noen kirkelig myndighet og ikke lenger stå under noen myndighet.

AVSNITT XI: TIDSBEREGNING

Kan. 200 – Med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes i gjeldende rett, beregnes tid i samsvar med det som er bestemt i kanonene som følger.

Kan. 201 –

§1. Med sammenhengende tid forstås et tidsrom der ingen avbrytelse finner sted.
§2. Med nyttetidsfrist forstås en tidsfrist som setter en i stand til å utøve eller gjøre gjeldende sin rett slik at den ikke utløper på grunn av uvitenhet eller manglende mulighet til å handle.

Kan. 202 –

§1. I juridisk henseende forstås med dag et tidsrom bestående av 24 sammenhengende timer, og det begynner ved midnatt med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes; med uke et tidsrom på syv dager; med måned et tidsrom på 30 og med år et tidsrom på 365 dager, med mindre det heter at måned og år skal beregnes slik de finnes i kalenderen.
§2. Dersom tiden er sammenhengende, skal måned og år alltid beregnes slik de er i kalenderen.

Kan. 203 –

§1. Dagen fra hvilken en frist gjelder, regnes ikke med i fristen med mindre dennes begynnelse sammenfaller med dagens begynnelse eller noe annet uttrykkelig forutsettes i gjeldende rett.
§2. Med mindre det motsatte er fastsatt, regnes dagen til hvilken en frist gjelder, med i fristen; dersom tiden består av en eller flere måneder eller år eller av en eller flere uker, er fristen til ende ved utløpet av den siste dag med samme betegnelse eller dersom måneden mangler en dag med samme tallbetegnelse, ved utløpet av månedens siste dag.