Kristus fullbyrdet menneskenes gjenløsning og forherliget Gud først og fremst gjennom påskens mysterium, hvor han ved sin død tilintetgjorde vår død og ved sin oppstandelse gav oss livet tilbake. Derfor er påskens hellige triduum til minne om Herrens lidelse og oppstandelse hele det liturgiske års høydepunkt. Påskehøytiden inntar i kirkeåret den samme fremtredende plass som søndagen har i forhold til uken.
Påskens triduum til minne om Herrens lidelse og oppstandelse begynner med aftenmessen skjærtorsdag, har påskevigilien som sitt sentrum og avsluttes med påskedags vesper.
Langfredag, og dersom det er mulig også påskelørdag inntil påskevigilien, holdes overalt hellig påskefaste.
Påskevigilien, den hellige natt da Herren oppstod, må sees som «alle vigiliers mor» (mater omnium sanctarum Vigiliarum). Da våker Kirken i påvente av Kristi oppstandelse, som den feirer i sakramentene. Derfor bør feiringen av denne hellige vigilie holdes om natten således at den enten begynner etter mørkets frembrudd eller avsluttes før daggry påskedag.
De 50 dager fra oppstandelsessøndagen til pinsesøndagen feires i glede og jubel som en eneste festdag, ja, som «den store søndag».
Det er fremfor alt på disse dager at det synges Halleluja.
Søndagene i denne tid benevnes som søndager i påsketiden. De som følger påskedag kalles 2., 3., 4., 5., 6. og 7. søndag i påsketiden. Denne hellige tid på 50 dager slutter med pinsedag.
Påsketidens første åtte dager utgjør påskeoktaven og feires som høytider for Herren.
Kristi himmelfart feires 40. dag etter påske unntatt på de steder hvor den ikke er påbudt helligdag og derfor er henlagt til 7. søndag i påsketiden.
Ferialdagene fra Kristi himmelfart til og med lørdag før pinse er en forberedelse til Den Hellige Ånds, Talsmannens komme.