Bind IV av forbønnsboken inneholder forbønner til bruk ved spesielle anledninger, kirkelige handlinger mv.
Til grunn ligger bl.a. instruksjonen om messe for spesielle grupper der det heter: «De troendes forbønn kan tillempes særskilte omstendigheter, dog så at dens religiøse egenart alltid skal opprettholdes. Likevel må man vokte seg så ikke de allmenne intensjoner for Kirken, for verden, for trossøsken som lider nød og for den forsamlede gruppe utelates. Intet står i veien for at de som er til stede ved en mindre feiring, kan tilføye en spesiell intensjon som de selv forbereder på tilbørlig vis.»
De fleste forbønner i dette bind er beregnet til bruk i messen. Men de langt fleste kan også brukes i gudstjeneste uten at den hellige Eukaristi feires. Det er også tatt med noen få forbønner som bare kan brukes i annen gudstjeneste enn messen, f.eks. ved forlovelse. Noen av disse forbønner er strukturert som i vesper. Selv om én fremføringsform er oppstilt i bindet, kan også de andre fremføringsformene som er tillatt ved vesper, benyttes. Det innebærer at menigheten i stedet for eller før det anførte svar (A) sammen kan lese teksten etter tankestreken (–).
De offisielle liturgiske bøker bruker ulike betegnelser på lederen av gudstjenesten der forbønnen skal bes (celebranten, presten, biskopen, den forrettende). Disse betegnelser er også reflektert i utformingen av bindet. Derimot er betegnelsene på den som fremfører intensjonene (oftest «lektor») utelatt, og intensjonene er på vanlig måte nummerert. Selv om de offisielle tekster ikke alltid nevner at innledningen til et menighetssvar kan fremføres av en kantor (K), er dette likevel i flere tilfeller antydet i boken her.
En god del av forbønnene i bindet stammer fra de offisielle liturgiske bøker der disse inneholder eksempler på forbønnsformularer. Selv om disse finnes i offisielle eller halvoffisielle norske bøker, f.eks. i Bønnebok for Den katolske kirke, kan formularet der være fraveket, f.eks. når dette avviker fra den latinske typicus-tekst. Dette forklarer også hvorfor rekkefølgen på påkallelsen av de hellige i noen tilfeller avviker fra det som er tilfellet i f.eks. bønneboken. I andre tilfeller følges her tekstene i f.eks. bønneboken selv om den avviker noe fra den latinske typicus-tekst.
En del forbønner tjener som innledning til f.eks. en høytidelig velsignelsesbønn. Selv om denne ikke er en del av forbønnen, er den likevel i en rekke tilfeller tatt med (eller et eller noen av eksemplene på bønnens utforming). I andre tilfeller er det opplyst at bønnens bes, og likeså er det i noen tilfeller gitt nærmere opplysninger om en del andre liturgiske ledd.
Noen forbønner er beregnet på bruk så fort det innkommer melding om en katastrofe som gjør sterkt inntrykk på befolkningen. Her kan det være aktuelt å innramme forbønnen i en liturgisk feiring, og det er derfor også noen ganger oppgitt hvordan den kan foregå (eller skal foregå) iht. typicus-utgaven av gjeldende liturgisk bok. Dette er ment som et rent hjelpemiddel. Det sammen gjelder de helt forkortede liturgiske handlinger (begravelse på havet ved kapteinen eller en annen skikket og villig person, feltbegravelse ved militær sjef eller annen skikket og villig person) som er tatt med, men som helt mangler forbønn i streng forstand. (Kun det aller mest nærliggende ved en katolsk begravelse i ekstraordinær form er angitt.)
Dersom kildehenvisning er anført for en forbønn, stammer forbønnen fra vedkommende sted. Er kilden anført med «jf.» (jevnfør), går henvisningen normalt på den originale tekst som i foreliggende bok er oversatt til norsk, eller den originale tekst inneholder kun en henvisning til forbønnen som her følgelig er fritt formulert. (Ved direkte oversettelse av rene rubrikker og kirkerettslige bestemmelser, er kildehenvisningen oftest gjort uten noe «jf.») Uttrykket «etter» og «her etter» angir at en større eller (helst) mindre justering er gjort i forhold til kildeteksten. Uttrykket «fra» antyder at teksten i foreliggende bok er en kompilasjon i forhold til kildeteksten(-e). I disse sammenhenger er endringer i kun rubrikkene og i person- og tallangivelser ikke betraktet som endringer i det hele tatt. Likeledes er endret tegnsetting i bønnene heller ikke betraktet som endring.
Mange av forbønnene i foreliggende bind har fått sin endelige formulering etter høring blant antatt interesserte i Den katolske kirke i Norge. Høringssvarene har vært nyttige og langt på vei vært styrende for den endelige formulering av de aktuelle tekster.