[…]Enkel, men allikevel dyp, forblir den ved det tredje årtusens begynnelse en bønn av stor betydning. Det er dens skjebne å frembringe en rik høst av hellighet. […]
Rosenkransen er, selv om den åpenbart er mariansk i karakter, i sin kjerne en kristosentrisk bønn. I sine nøkterne elementer rommer den hele dybden av Evangeliets fullstendige budskap. […]
Rosenkransen, hvis den blir gjenoppdaget i sin fulle betydning, går inn i selve hjertet i det kristne liv. Den tilbyr en velkjent og likevel fruktbar åndelig og opplærende mulighet for personlig kontemplasjon, formasjon av Guds folk og den nye evangelisering. […]
Men den viktigste grunnen til å sterkt oppfordre til å be rosenkransbønnen er at det representerer det mest effektive middel for å fostre de troende til hengivelse til kontemplasjon over det kristne mysterium. […] Mer presserende enn noensinne [er det] at våre kristne samfunn blir ’ekte bønneskoler’. […]
I rosenkransens åndelige reise, som er basert på konstant kontemplasjon over Kristi ansikt – i selskap med Maria – blir dette krevende ideal om å likedannes med ham etterstrebet gjennom et samkvem som kan beskrives som et vennskap. [...] I den prosessen det er å bli likedannet med Kristus, betror vi i rosenkransen oss selv på en spesiell måte til den salige Jomfrus moderlige omsorg. Hun som er både Kristi Mor og et medlem av Kirken, dens ’opphøyede og på alle måte enestående medlem’[…], er på samme tid ’Kirkens Mor’. Som sådan føder hun stadig barn for sin Sønns mystiske Legeme. Hun gjør det ved sin forbønn, der hun ber om Åndens uuttømmelige utstråling over dem. Maria er det fullkomne bildet på Kirken som Mor.
Kristus er den høyeste lærer, åpenbareren og den som blir åpenbart. Det er ikke bare et spørsmål om å tilegne seg det han lærte oss, men om å ’lære ham’. I denne sammenheng, kan vi ha en bedre lærer enn Maria? Fra den guddommelige side er Ånden den indre lærer som leder oss til Kristi fulle sannhet (jfr. Joh 14,26; 15,16; 16,13). Men blant menneskene kjenner ingen Kristus bedre enn Maria. Ingen kan lede oss inn i en dyp kjennskap til hans mysterium på en bedre måte enn hans Mor.
(Utdrag fra pave Johannes Paul IIs Apostoliske brev Rosarium Virginis Mariae)
Jeg tror på Gud Fader, den Allmektige, himmelens og jordens Skaper, og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, som fór ned til dødsriket, stod opp på den tredje dag fra de døde, fór opp til himmelen, sitter ved Gud Faders, den Allmektiges, høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde. Jeg tror på den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse, og det evige liv. Amen.
(bes gjerne på mandager og lørdager)
Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:
«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte:
«Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.
Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.»
Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.
Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne.
Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt:
«Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»
Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.»
Maria ble hos Elisabet i omkring tre måneder. Så vendte hun hjem.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn.
Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.
Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.
Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der.
Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa:
«Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.»
Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte.
Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.
(bes gjerne på tirsdager og fredager)
Så gikk han ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!»
Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!»
Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden.
Pilatus grep nå Jesus og lot ham bli pisket.
Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet.
Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød:
«Jesus fra Nasaret, jødenes konge.»
Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: ‘Jødenes konge’, men skriv: ‘Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge’.» Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»
Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen. Dette gjorde soldatene.
Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.
Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med vineddik. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Det var helgaften, og kroppene måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned. Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.
Han som så det, har vitnet om det for at også dere skal tro. Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant. Dette skjedde for at dette ordet i Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et bein skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret.
(bes gjerne på torsdager)
Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje.
Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt.
Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de.
Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.
Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!»
På den tid tok Jesus Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be.
Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite.
Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem.
Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham.
Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt.
Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus.
Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.
Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.»
Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.
Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»
(bes gjerne på onsdager og søndager)
Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»
Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven.
Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde.
Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»
Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de:
«Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»
Da ble Guds tempel i himmelen åpnet, og hans paktkiste kom til syne inne i tempelet. Og det kom lyn og drønn, tordenbrak og jordskjelv og store hagl. Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet.
Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet.
Gud, din enbårne Sønn har ved sin død og oppstandelse gitt oss det evige livs lønn. Idet vi fordyper oss i de hellige mysterier i den salige jomfru Marias rosenkrans, ber vi deg: Gi oss nåde til å etterligne det de lærer oss og nå frem til det de lover. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.
Salve Regina, Mater misericórdiæ, vita dulcédo et spes nostra salve! Ad te clamámus éxules fílii Hevæ, ad te suspirámus geméntes et flentes in hac lacrimárum valle. Eia ergo advocáta nostra illos tuos misericórdes óculos ad nos convérte, et Jesum benedictum fructum ventris tui, nobis post hoc exilium osténde. O clemens, o pia, o dulcis Virgo, Maria.
(Salve Regina)
Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor. Du vårt liv, vår fryd og vårt håp, vær hilset! Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. Se til oss i barmhjertighet, du som går i forbønn for oss. Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt. Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.
Bønner som engelen i Fátima lærte gjeterbarna Jacinta og Francisco Marto – saligkåret 13. mai 2000.
Min Gud, jeg tror, tilber, håper og elsker deg. Jeg ber om miskunn for dem som ikke tror, ikke tilber, ikke håper og ikke elsker deg.
Allerhelligste Treenighet, Fader, Sønn og Hellig Ånd, jeg tilber deg inderlig og frembærer for deg, Jesu Kristi høyst dyrebare Legeme, Blod, Sjel og Guddom, nærværende i alle tabernakler i verden, som soning for krenkelsene, vanhelligelsene og likegyldigheten som han såres ved. Og gjennom hans allerhelligste Hjertes uendelige fortjenester og Marias uplettede Hjerte, ber jeg deg om de arme synderes omvendelse.
Bønn som barna lærte av Jomfru Maria
Vanligvis bedt etter hvert ledd av rosenkransen.
Å, Jesus, tilgi våre synder, fri oss fra helvetes ild, før alle sjeler til Himmelen, spesielt dem som trenger det mest.
Etter åpenbaringene gitt sr. Faustyna Kowalska – helligkåret 30. april 2000.
Denne rosenkransen begynner med et ’Fader Vår’ (s. 6), et ’Hill deg Maria’ (s. 7), og Den apostoliske trosbekjennelse (s. 29). På de store perlene, før hvert ledd, bes:
Evige Far, jeg frembærer for deg din høyt elskede Sønns, vår Herre Jesu Kristi Legeme og Blod, Sjel og Guddom, som soning for våre og hele verdens synder.
På de ti små perlene på hvert ledd, bes:
For hans bitre lidelses skyld, miskunn deg over oss og over hele verden.
Rosenkransen avsluttes med:
Hellige Gud, Hellige Sterke, Hellige Udødelige, miskunn deg over oss og over hele verden.
Vår Herre til sr. Faustyna: «Oppmuntre sjeler til å be rosenkransen jeg har gitt deg… Enhver som ber den vil motta stor nåde i sin dødstime… Når denne rosenkrans bes nær en døende person, vil jeg stå mellom min Far og den døende, ikke som den rettferdige dommer, men som den miskunnsrike Frelser… Prester vil anbefale den for syndere, som deres siste håp for frelse. Selv om det skulle gjelde den mest forherdete synder, dersom han bare én gang ber denne rosenkransen, vil han motta nåde fra min uendelige miskunn… Ufattelige nåder ønsker jeg å skjenke de sjeler som stoler på min miskunn… Ved [denne] rosenkransen vil du oppnå alt, dersom det du ber om er forenlig med min vilje.»
Min sjel opphøyer Herren, min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, han som har sett til sin ringe tjenerinne. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Store ting har han gjort mot meg, han den mektige. Hellig er hans navn. Hans miskunn varer fra slekt til slekt mot dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm, han spredte dem som gikk med hovmodstanker. Han støtte herskere ned fra tronen og opphøyet de ringe. Sultne mettet han med gode gaver, rikfolk ble sendt tomhendt bort. Han tok seg av Israel, sin tjener, for han kom ihu sin miskunn. Slik han hadde lovet våre fedre: Abraham og hans ætt, til evig tid.
Kom ihu, du nådefulle Jomfru Maria,
at det aldri er blitt hørt
at den som tar sin tilflukt til deg,
kaller på din hjelp
og ber om din forbønn,
er blitt forlatt.
Full av tillit søker jeg derfor tilflukt til deg,
Jomfru over alle jomfruer, min mor.
Til deg kommer jeg,
foran deg står jeg,
i sorg over min synd.
Du, det evige Ords mor,
ringeakt ikke mine ord,
men i din miskunn bønnhør meg.
Den hl. Bernhard av Clairvaux
Under ditt vern tar vi vår tilflukt, hellige Guds Mor.
Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler,
og frels oss fra alle farer.
Du evige Jomfru velsignet og herlig.
Sub tuum præsidium confúgimus, sancta Dei Géntrix;
nostras deprecatiónes ne despicias in necessitátibus;
sed a periculis cunctis libera nos semper,
Virgo gloriósa et benedicta.
(Den eldste kjente Mariabønn, 300-tallet)
I dag ser vi inn i dine øyne, å Mor! Å Maria, du som i Kana så at de ikke hadde mer vin, du som vet hva vi trenger, hva som får oss til å lide, du kjenner våre smerter og våre lengsler. Du vet hva som beveger oss.
Snakk til din Sønn! Snakk til din Sønn om vår vanskelige nåtid! Til din Sønn som skal gjeste vår fremtid.
I morgen begynner i dag. I morgen vil bli det ’i dag’ la grunnlaget for.
Da vinen manglet i Kana, sa du: ’Alt hva Han sier, skal dere gjøre.’
Å Mor til Kristus, Herren over det kommende århundret! Lær oss i disse vanskelige tider å lytte til Din Sønn, å lytte til Ham dag for dag, i hvert øyeblikk av våre liv. Å lytte til Ham også når Han er hard og krevende.
Hvem skal vi ellers gå til? Han har det evige livs ord, Smertens og Frelsens Evangelium. Å Maria, hjelp oss med dette Evangeliet i hjertet å overskride vårt vanskelige ’i dag’ for å nå frem til dette ’i morgen’ som Kristus skal gjeste!
(Pave Johannes Paul II)